Atle Lundhaug

Når ingenting hjelper gir man opp.

Man skal ikke la seg stresse det tror jeg at jeg kan alt om selv uten erfaringen med å ha en dement kjæreste. Det er bare det at 18 av døgnets 24 timer er man satt under press. Jeg vet at dette ikke går i lengden, jeg gråt meg i søvne i går. I dag våknet vi likt med hr. Alzheimer som hadde hvilt ut så til de grader. For å si det slik så var jeg overlykkelig da hjemmesykepleien dukket opp for da var det tomt. Når jeg blir fortvilet så gråter jeg og når jeg gråter blir jeg sint, det er vel min måte å beskytte meg selv på. Det har nesten kokt over flere ganger nå i dag, men her er det ingen å bli sint på som vil forstå at nå er det nok. Når det å ta av seg skoene før man går inn på i hvertfall badet blir et kjempeproblem så blir det helt umulig føler jeg. Når Gullhjerte mitt går vel 20 ganger etter posten og minst like mange ganger til ut og inn så blir det man gjorde kl. 7 i dag nærmest bortkastet. Ser jo at vi vel nærmest har slitt ut laminatgolvene på de siste 2 åra. Nå har jeg faktisk så mye som må gjøres her at jeg snart har full jobb utenom henne i flere uker. Tror både Vamp og jeg gleder oss til å få 14 dager uten henne nå. Vamp stakkar merker jo direkte på meg at jeg har problemer og følger jo etter hele tiden. Dersom det går så lenge så blir dette siste sommer sammen for oss 3. Dette greier jeg ikke ett år til dersom hun fortsetter slik. Så kald og avbalansert er jeg ikke. Mulig det går dersom vi kan utøke den tiden hun er borte. Her må jeg søke råd hos de som kan om dette. Halve tiden betyr ingen omsorgsstønad, men den betyr ingenting i forhold til belastningen man må ta. Kanskje er dette det beste for Eli. Skulle ønske jeg slapp å tenke slik for det betyr jo at jeg er i ferd med å gi opp og det blir fryktelig tungt å leve med. Jeg har jo hele tiden trodd at dette skal jeg klare. Man tror jo at kjærlighet skal løse alt og at det liksom er nøkkelen til den optimale lykke. Akkurat nå er det at Vamp og jeg får lov til å ha litt tid alene. Kjærligheten er som sagt ei enveiskjøring i den situasjonen vi er i. Man elsker, men blir ikke elsket. Hun er ikke så veldig glad i ham som vil at hun skal gå uten sko. Heller ikke forstår hun at grunnen til neglesoppen er fuktige sokker og føtter stengt inne i en tett joggesko. Skal man lukke øynene å bare glemme at det er et slags hjem man har. Jeg har alltid ment at et hjem aldri skal være et sykehjem og vi er vel farlig nær det punktet nå. Man finner liksom ut at man ikke strekker til lengre. Jeg fant det ut for ikke så lenge siden. Jeg kan orke å ta vare på henne jeg er så glad i, men da kan jeg ikke ta vare på meg og hjemmet vårt. Håper du som leser dette og er i samme situasjon kan lære av det og ikke ta på deg så tung en byrde. Vi kommer til å gå rett i kjeller’n både du og jeg, om vi kommer opp igjen aner ikke jeg.

Det er ikke så enkelt  fortelle dette å måtte innrømme at man rett og slett ikke strekker til lengre.

Man er amatørsykepleier, men bare en amatør også. Amatører på 3 skift går nok ikke så veldig lenge det har jeg fått erfare. Litt til skal det nok gå nå som vi har fått avlastning i turnus, men uten den hadde jeg ikke klart en måned til.

Slik er livet på skyggesiden der Alzheimer styrer. Nå om dagen er det ikke en ting jeg gjør som fører til noe positivt og jeg er tom for ideer. Når ingenting hjelper gir man opp. Det er bare å få dagene til å gå og det gjør det av seg selv. Så er det bare å håpe på at man kan kobles til en hurtiglader så i hvertfall 2 – 3 uker går greit da hun kommer hjem igjen. Jeg synes det virker som om jeg tåler mindre og mindre ettersom tiden går. Vondt å tenke på at det kan gå som en mann fortalte meg, han ble så kjørt at det tok nesten 9 mndr før han orket besøke sin kone. Da hadde hun glemt ham og hun husket ham aldri mer. Dit vil jeg ikke for Eli er jo livet mitt selv om jeg akkurat i går og i dag ønsker hun var et helt annet sted. 

14 Kommentar postet

  1. Du må passe på at du ikke går helt i kjelleren, da er du jo ikke noe glede for hverken deg selv eller henne. Det er jo ikke noe rart at du er amatør, du har verken utdanning eller erfaring i 20 år med dette. Du trenger ikke føle noe nederlag på det. Du har gjort en kjempejobb i flere år,og kan være stolt av deg selv. Og tillat deg selv å ha et liv og ha lov å smile og le, selv om noen andre passer på og gir henne et liv innimellom.

  2. Kjære Atle. Jeg tror tiden er moden for at Eli får permanent opphold, og heller komme hjem på besøk. Din kjærlighet blir satt så hardt på prøve at jeg er redd den går over til hat.
    Tenker på deg nå 🙏🏻♥️

    • Det går nok den veien Heidi men vi får slippe litt etter litt så overgangen ikke blir så stor for noen av oss. Satt på prøve blir jo kjærligheten og ofte ønsker jeg henne dit peppern gror, men jeg har et eksplosjonsartet temprament så det går fort over. Man er så klart redd for at man ender i hat for jeg forstår at det kan skje. Far ga meg sine siste ord 3 dager før han døde. De var ikke mange og jeg satser alt på at han hadde rett.

  3. Jeg kom over bloggen din tilfeldig, og nå har jeg brukt flere dager på å lese om reisen deres med Alzheimer. Jeg er en dame sist i 60-årene, og har hatt min mann boende fast på sykehjem i snart 5 år. Han har ikke Alzheimer, men Levy body demens, en annen variant av demens, men med mange likhetstrekk. Jeg har lest, og kjent meg igjen i mye, spesielt dette med søvnproblemer, som forøvrig ikke er til å leve med, skal man ta vare på en elsket ektefelle må man få nok søvn, så enkelt er det. Jeg kom i den situasjonen at jeg fikk et hjerneslag da det kokte som verst her heim, og da fortalte legene meg at hvis jeg skulle overleve måtte jeg få igjen søvn og ro heime hos meg selv. Og jeg visste at jeg bare måtte la det skje, så han kom først på avlastning, deretter på en midlertidig plass, mens vi ventet på fast plass, noe som skjedde etter et halvt år. Om det var en enkel beslutning? Nei, ikke i det hele tatt, jeg følte at jeg mistet helt kontrollen den første tiden, men den har jeg tatt tilbake, føler jeg.

    • Jeg har litt flere innlegg enn siden viser pr. dags dato i tiden fra januar 2018 til og med mars, men har ikke hatt tid til å flytte de over. Det er litt tøft å se hva jeg har skrevet, men jeg skal ha alle på plass i løpet av en 2-3 uker. Veldi fint at du forteller din historie for det er viktig å ta inn andres erfaring i dette. Jeg tenker kanskje at vi skal få til en dette med permanent opphold litt over tid slik at vi begge finner oss til rette i den nye situasjonen. Vi har et par meget dyktige rådgivere som har et våkent øye på oss.

  4. Jeg håper du får hjelp før fu bukker under. Du en hverdagshelt og for meg en utrolig inspirasjon for å gjøre noe ekstra. Jeg har valgt å lage en innsamling på FB til inntekt for Nasjonal Folkehelse og forsking på Alzheimer. Innsamlingen er i forbindelse min kommende bursdag. Etter å ha fulgt bloggen din har dette blitt en viktig sak og støtte.

    Mvh Steinar

    • Det var veldig rørende å lese det du skrev og planene du hadde. Det viser at du er en mann med et stort hjerte og det er alltid fint å møte slike mennesker. Jeg tenker også litt i retning innsamling/donasjon fra siden min, men må først finne en praktisk måte.

  5. Leit å lese hvordan du har det nå. Og tiden har kanskje kommet at endring må skje mer enn korttids. Håper du får den hjelpen du trenger, for går det for langt for din del, så kan det nok ta tid å komme seg igjen. Du har også et liv!
    Som jeg tidligere skrev til deg, så har din blogg hjulpet meg og min mann. Vi er enige om at ingen av oss skal måtte gjøre det du nå har gjort. Den som er frisk, må få den hjelpen til kona eller mannen slik at de begge får et verdig liv.
    Slik jeg leser dine innlegg nå for tiden, så ser det ikke ut til at ditt liv er et godt liv for deg nå. Og er det et godt liv for Eli?
    Ingen enkel avgjørelse dette, og forstår dine følelser ettersom dere har lovt hverandre å ta vare på så lenge det er mulig.
    Bare du som kan passe på deg, gjør det! <3

    • Jeg ble veldig glad for det du skrev for det er jo litt derfor jeg skriver. Jeg ønsker at andre skal unngå å havne i vår situasjon der man føler seg bundet av et løfte. Jeg vet med sikkerhet at Eli ville hatt samme problem som meg, det er bare slik vi fungerer sammen. Jeg skal nok få til et opplegg i samråd med våre rådgivere som vi kan leve med fremover.

    • Det blir det også etter hvert, men det er jo ikke slik at det finnes et rom med navnet hennes på som er bare hennes. Det er et rom beregnet på korttids opphold. Det blir å tillvenne henne å bo der til det er mulig å få en permanent løsning. I dag er ikke den der.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist