atlelundhaug.no

Når ingenting hjelper gir man opp.

Man skal ikke la seg stresse det tror jeg at jeg kan alt om selv uten erfaringen med å ha en dement kjæreste. Det er bare det at 18 av døgnets 24 timer er man satt under press. Jeg vet at dette ikke går i lengden, jeg gråt meg i søvne i går. I dag våknet vi likt med hr. Alzheimer som hadde hvilt ut så til de grader. For å si det slik så var jeg overlykkelig da hjemmesykepleien dukket opp for da var det tomt. Når jeg blir fortvilet så gråter jeg og når jeg gråter blir jeg sint, det er vel min måte å beskytte meg selv på. Det har nesten kokt over flere ganger nå i dag, men her er det ingen å bli sint på som vil forstå at nå er det nok. Når det å ta av seg skoene før man går inn på i hvertfall badet blir et kjempeproblem så blir det helt umulig føler jeg. Når Gullhjerte mitt går vel 20 ganger etter posten og minst like mange ganger til ut og inn så blir det man gjorde kl. 7 i dag nærmest bortkastet. Ser jo at vi vel nærmest har slitt ut laminatgolvene på de siste 2 åra. Nå har jeg faktisk så mye som må gjøres her at jeg snart har full jobb utenom henne i flere uker. Tror både Vamp og jeg gleder oss til å få 14 dager uten henne nå. Vamp stakkar merker jo direkte på meg at jeg har problemer og følger jo etter hele tiden. Dersom det går så lenge så blir dette siste sommer sammen for oss 3. Dette greier jeg ikke ett år til dersom hun fortsetter slik. Så kald og avbalansert er jeg ikke. Mulig det går dersom vi kan utøke den tiden hun er borte. Her må jeg søke råd hos de som kan om dette. Halve tiden betyr ingen omsorgsstønad, men den betyr ingenting i forhold til belastningen man må ta. Kanskje er dette det beste for Eli. Skulle ønske jeg slapp å tenke slik for det betyr jo at jeg er i ferd med å gi opp og det blir fryktelig tungt å leve med. Jeg har jo hele tiden trodd at dette skal jeg klare. Man tror jo at kjærlighet skal løse alt og at det liksom er nøkkelen til den optimale lykke. Akkurat nå er det at Vamp og jeg får lov til å ha litt tid alene. Kjærligheten er som sagt ei enveiskjøring i den situasjonen vi er i. Man elsker, men blir ikke elsket. Hun er ikke så veldig glad i ham som vil at hun skal gå uten sko. Heller ikke forstår hun at grunnen til neglesoppen er fuktige sokker og føtter stengt inne i en tett joggesko. Skal man lukke øynene å bare glemme at det er et slags hjem man har. Jeg har alltid ment at et hjem aldri skal være et sykehjem og vi er vel farlig nær det punktet nå. Man finner liksom ut at man ikke strekker til lengre. Jeg fant det ut for ikke så lenge siden. Jeg kan orke å ta vare på henne jeg er så glad i, men da kan jeg ikke ta vare på meg og hjemmet vårt. Håper du som leser dette og er i samme situasjon kan lære av det og ikke ta på deg så tung en byrde. Vi kommer til å gå rett i kjeller’n både du og jeg, om vi kommer opp igjen aner ikke jeg.

Det er ikke så enkelt  fortelle dette å måtte innrømme at man rett og slett ikke strekker til lengre.

Man er amatørsykepleier, men bare en amatør også. Amatører på 3 skift går nok ikke så veldig lenge det har jeg fått erfare. Litt til skal det nok gå nå som vi har fått avlastning i turnus, men uten den hadde jeg ikke klart en måned til.

Slik er livet på skyggesiden der Alzheimer styrer. Nå om dagen er det ikke en ting jeg gjør som fører til noe positivt og jeg er tom for ideer. Når ingenting hjelper gir man opp. Det er bare å få dagene til å gå og det gjør det av seg selv. Så er det bare å håpe på at man kan kobles til en hurtiglader så i hvertfall 2 – 3 uker går greit da hun kommer hjem igjen. Jeg synes det virker som om jeg tåler mindre og mindre ettersom tiden går. Vondt å tenke på at det kan gå som en mann fortalte meg, han ble så kjørt at det tok nesten 9 mndr før han orket besøke sin kone. Da hadde hun glemt ham og hun husket ham aldri mer. Dit vil jeg ikke for Eli er jo livet mitt selv om jeg akkurat i går og i dag ønsker hun var et helt annet sted.