jeg,merket, ingenting
Jeg merket ingenting.

Jeg merket ingenting

Jeg merket ingenting da jeg hentet Gullhjertet mitt for hun var jo så glad. Glad, så hvordan skulle jeg kunne forstå at jeg ikke var der. Jeg var jo der. Slik begynte dagen jeg hadde planlagt så lenge. Ja, planlagt for å slippe unna skuffelsen fra to foregående helger. Da fungerte ingenting for jeg trodde forberedelsene var for dårlig. Det er jo det første man tenker når ting går galt. Å forberede seg for ei helg sammen med en som har alzheimer er som å fly rundt barbeint i en labyrint med singeldekke. Man blir sårbeint og blør uansett. Først når helga er over finner man veien ut av labyrinten. Da er det jo for sent.

Jeg måtte jo en tur til Kongsvinger etter medisiner til Vamp så da slo vi to fluer i ett smekk. Biltur og nødvendig ærend. Eli er redd for butikker nå så det krever litt ekstra å gå inn og da spesielt på et apotek. Der er det veldig eller ingenting hun kjenner igjen. Av meg krever det også en del mer oppmerksomhet for mange små ting havner lett i lommen. Det er jo ikke moro at det piper i døren på vei ut. Litt problemer med å forklare at en person som ser ut som deg og meg ikke forstår det vi gjør, varene skal i handlekurven.

Vi var jo på Kongsvinger og jeg syntes jo da at det er kort til Roverud så da kunne vi jo like godt besøke familien der. Det ble vel litt kaotisk for hun ville bare dra hjem og joggeskoene hadde ikke motortrøbbel akkurat. De gikk av seg selv i et kjør. Vel det ble da en stund allikevel.

Får vel si at min radar hadde vært på under hele oppholdet hos Pia, men hun tok meg på overraskelsen allikevel. Pia vinket da vi dro og da kom det radaren hadde varslet, der er Pia dattera mi som vinker, kjenner du henne ? Svare kom jo fort og galt fra meg, Ja, for Pia er jo min datter også. Med munnen formet til en strek kom svaret, nei nå får du jammen gi deg!!

Jeg lot tausheten råde lenge for ble jo tatt litt på senga. Hun var veldig brysk. Tanker om at dette ikke kom til å bli lett jaget gjennom hodet og jeg var lei meg. Vel hjemme prøvde jeg lokke med litt middag, men nei. Ikke ei mulighet til å få henne i ro såpass at hun fikk spist. Maten ble bare satt bort. Nød prosedyren i form av et badekar med varmt vann fungerte gudskjelov så det ble både hårvask og stell av føtter. Merkelig dette at hun vil at jeg skal tørke henne etter badet enda jeg ikke er meg, men slik er det.

Av erfaring vet jeg jo nå at dagen derpå blir verre så vi dro og besøkte våre døde der de hviler. Hun sa ingenting ved foreldrenes grav, leste ikke på steinen som hun bruker. Hun hadde glemt. Da var det veldig rart da vi passert Bjørnstadmoen der vår eldste datter Linda bodde bodde før hun flyttet nærmere jobben. Eli pekt å sa, her bodde Linda før hun flyttet til Kongsvinger. Hun har ikke husket dette på siste halvår enda vi har kjørt bortom huset. Nå husker hun det, men jeg er en fremmed.


Jeg var litt slukøret og veldig lei meg da vi gikk inn døra til Helsetunet. Det ble med forsøket denne gangen også. Når hun er slik så sover jeg ingenting den natta dersom hun er hjemme, redd for at hun skal stå opp og gå ut. Da er man veldig trøtt dagen etter og det fungerer dårlig når joggeskoene er i fart hele tiden. Eneste trøsten får være at hun slo seg til ro med en gang der nede og da jeg gikk utpå kvelden ville hun ha mat. Man prøver og prøver og taper hele tiden. Så er det å begynne forfra igjen å håpe at neste helg er alt så mye bedre. Det skal ikke være lett, men man trenger ikke gi opp for det.