Enkelte ganger er det veldig vanskelig å få noe ned på papiret. Det er ikke fordi det ikke er noe å skrive om det er bare så vanskelig å få det ned. Vår verden består jo av rutiner og da blir det ofte det samme jeg skriver om. Jeg har nok kanskje vært litt slapp i det siste for man blir jo lei. Så kom jo også fars sykdom og død som et veldig forstyrrende element.
Eli har jo også følelser og hun blir jo også dratt inn i alt som skjer. Jeg synes hun klarte seg veldig bra uten å bli skjermet så veldig mye. Hun var med på besøk, var med da jeg var å så på far like etter han var død, hun var med å planla begravelsen, hun var med på møte med presten og hun var med i begravelsen. Synes det var imponerende av et menneske med alzheimer. Alt vi skulle var skrevet ned i den brune boka så hun kunne forberede på det framover og samtidig se bakover på det som var skjedd. Visst var det mye uro, men ikke umulig når jeg ser bakover.
Vi driver jo også tar vekk Sobril også etter fastlegens anbefalinger så her er det ikke mye kjemisk hjelp heller nå. Tror vel ikke den ville ha hjulpet så mye heller for bommer du på tidspunktet blir kaoset fullkomment i hvert fall her. Synes vi har vært flinke til å lage oss en nedtrappingsplan, men jeg må jo nevne kompis Tore sin kunnskap om dette også da. I ærlighetens navn får jeg si at Tore har hatt stor påvirkning på meg som i utgangspunktet ikke liker medisiner. Vi er helt i mål med planen vår om kun nødvendig pakke i utgangen av april. Hva som er nødvendig bortsett fra Ebixa vet ikke jeg, men til nå så har hun jo ikke blitt verre uten. Uansett er det vel for tidlig å vite det enda også. Noe å sove på kunne vært bra for så kunne vi sikkert ha fjernet en til. Det skal være igjen 2 er målet, den ene fast og den andre når nødvendig og den skal ikke være vanedannende.
Får håpe vi får god kontakt med den nye fastlegen på mandag for gode råd som fungerer trenger vi.
Da får jeg prøve å få Gullhjertet mitt i seng for nå har stolen vært god lenge.