Atle Lundhaug
Jubileum er det jo aktuelt å snakke om i forskjellige sammenhenger.
Fjellgrenda er stengt inn av åser i alle retninger

Jubileum er det jo aktuelt å snakke om i forskjellige sammenhenger.

Jubileum er det jo aktuelt å snakke om i forskjellige sammenhenger. For oss eller rettere sagt meg så er det ikke noe koselig jubileum. To ting jeg neppe kommer til å feire. Det ene er at jeg har skrevet 1000 innlegg om et liv jeg håper de fleste aldri får oppleve. Man skriver ikke av seg. Jeg har ihvertfall ikke gjort det. Tvertimot så skriver jeg meg ned i en håpløshet det tar timer å komme ut av igjen. 

Det blir en stadig repitisjon av noe jeg helst vil glemme. Bare det at jeg ikke hverken kan eller har lov til det. Jeg skriver mindre enn før av den grunn. Ikke tror jeg at verden blir så mye mer forståelsesfull av det heller. Det blir bare ord som forsvinner like fort som de kom. Kunne nesten blitt politiker for jeg strør også ord rundt meg som berører få. Dette til tross for at 1 av 3 vil bli rammet av en eller annen sykdom i hjernen. Det som da skjer uavhengig av hva som er årsaken fører ofte til en eller annen form for kognitiv svikt.

Jubileum kan vel også det kalles…..

Jubileum kan vel også det kalles at Eli har vært på 3C i 1 år akkurat idag. Nå var vårt liv snudd opp ned fra før og det ble ikke så mye bedre av denne begivenheten. Slik i etterkant ser jeg jo at kanskje skulle jeg valgt avlastning i en eller annen form. Nå er det for sent å gjøre noe med. Jeg kan jo ikke slik uten videre hente henne hjem igjen. Det vil neppe være bra for henne selv om jeg fremdeles mener jeg selv er best for Eli. Må heller prøve påvirke i den grad man kan det. Jeg kjenner henne og vet best hvordan og hvorfor. 

Jeg skal være veldig forsiktig med å si noe som helst om hva jeg mener her. Det kan oppfattes som kritikk, noe det ikke er. Det prates mye om individuell oppfølging innen demensomsorgen. Få sier hva som da kreves. For Eli så betyr det rettledning fra hun står opp til hun legger seg. Personlig hygiene, påkledning, spising og aktivisering kort fortalt.

Pleierne gjør en 100% jobb, men……….

De er for få til å kunne få til dette slik diverse fora på Facebook og da våre « kjære politikere « sier i festtalene. 

Hadde jeg bare orket mer og lengre så hadde hun hatt det. Nå er jo jeg så heldig at jeg får lov å bistå litt i pleien av Eli. Det gjør jeg med glede selv om jeg jo vet at hun selv ikke ønsket det. Hun kunne jo som meg ikke forutse hvordan situasjonen ble.

For meg betyr det mye å være den som legger dyna rundt henne. Så får det koste tårer og vonde timer etterpå. Det har jeg gjort to ganger denne uka.

Jeg hjalp henne på torsdag og igår, det gikk så greit. Man blir jo litt rørt når det fungerer så det falt noen tårer ned på kinnet hennes der hun lå og skulle sove. 

« Du gråter jeg vet du er glad i meg « sa Eli. 

Slik skiltes vi den kvelden. 

1000