Vamp lager lyder fra senga si for vi har vært ute i hele dag og han er trøtt. Vi har begynt med litt fysisk jobbing i diverse løvkjerr rundt omkring. Har fått noen tørrgraner som vi skal få ut. Granene fikk det nok tøft sist sommer med tørken som var da. De blir til ved så vi kan fyre litt billig i huset om det blir kaldt. Langt fra den inntekten jeg hadde som yrkesaktiv jeg har nå. Har det nok stort sett kaldere inne nå enn da Eli bodde hjemme.
Det går vel egentlig bra med henne på sykehjemmet. Hun setter stadig nye rekorder i skritt. Vandrer fremdeles mye. Vandrer gjør hun også veldig når hun er hjemme. Rundt og rundt i første etasje. Det går et par timer og så vil hun ned igjen. Hun har nok flyttet ut i sjel og sinn. Rart å tenke på at hun ikke vet at hun er der ned egentlig. Er liksom ingen logikk i dette. Det er det jo heller ikke i et slikt sykdomsbilde.
Vamp og jeg er der begge.
Vamp og jeg er der begge i hennes minne for hun bruker prate om oss der nede. Hva vi er hos henne er ikke godt å vite. Hun sier selv Jeg er så veldig glad i deg å Vamp. Glad i, men på hvilken måte? Det er lenge siden jeg ga meg med å tenke på det. Jeg klarer jo ikke finne et svar allikevel. Det betyr vel ikke så mye heller. Det som betyr noe er at hun har det godt der hun er. Det har Eli.
Vi lever som vi gjør Vamp og jeg alltid sammen. Han var alene 4 timer den dagen jeg satte på vinterdekk. Da jeg kom hjem lå han på jakka mi ved sidefeltet på døra. Den hadde han rotet sammen til en haug og der hadde han nok ligget en stund. Merker etter snuta på vinduet viste sine tydelige spor. Han har blitt gammel Vamp og en dag blir han borte. Håper det går lengst mulig, men slik er det da vi blir gamle. Vi dør til slutt. Det er likt for både mennesker og dyr.