julaften, borte
Julaften er et stykke unna.

Julaften er et stykke unna.

Julaften er et stykke unna og jeg har summet meg litt. Har tenkt å la være skrive når jeg føler det tungt fordi jeg ikke trenger til å skriv det her. Mange forstår dette som en slags terapi. Det er dette ikke. Det var tenkt å vise hva slags berg og dalbane dette er i følelser. Mange ganger har jeg trodd at jeg er i ferd med å tørne fullstendig for så å finne roen igjen. Det var dette jeg tenkte kunne hjelpe andre som sliter for det er nokså normalt. Det har jeg funnet ut etter hvert som jeg har pratet med andre.

Etter julaften kommer jo flere røde dager. Det er en stille tid etter julaften og den bruker vel mange til å besøke slektninger. Jeg spiste middag med Pia og familie. Jeg følte liksom at Eli hadde godt av å være på 3c så jeg dro alene. Det er alltid litt sårt og rart dette å skulle reise uten henne til våre egne. Det er jo ikke slik det skal være. Det ble sent og veien hjem ble tung og lei. Det er jo mye slik om dagen. Sov heller ikke stort den natten.

Rød dag nr.2 etter julaften var seig. Det ble da til slutt ettermiddag og jeg syntes at et besøk hos Gullhjerte mitt skulle vært godt. Hun var jo rolig og grei selv om det ble litt om at hun ville hjem. Slik er det jo egentlig alltid. Jeg ble vel sittende til det var tid for legging. Det har nesten blitt et hjem nr.2 dette. Det er vel slik det blir for de fleste som har muligheten for det. For min del er vel dette eneste sosiale biten også.

Endelig en normal dag. Egentlig nå så har jeg kommet av tellinga på hvilken dag det er. Slik blir det når man ikke har noen rutiner igjen lengre. Dagen begynner i mørket ved kjøkkenbordet og der ender den også. Østfjell er slettes ikke verdens navle. Det er vel nå noen sier at jeg skal få meg et liv. Dette pratet vi mye om hos Pia og det er vel ikke bare jeg som ikke skjønner hvordan det skal gå til. Jeg kan jo ikke akkurat ta ei uke i syden med den jeg er glad i på sykehjemmet. Undrer veldig på hvordan jeg skulle få slappet av da. Tankene er der de er uansett om jeg vil eller ikke.

Ingenting er normalt. Når man ikke forventer noe så vet man også at det normale ikke eksisterer hos en med demens. Hun var ikke veldig i det rette hjørnet på torsdag. Det var litt urolig for det var juletrefest i kantina. Det går dårlig med Gullhjerte mitt og mye folk så hun var igjen oppe på 3c. Kanskje var det uroen da alle forsvant for hun var krevende. Det var konstant små ufinheter så jeg lurte meg ut så fort det ble en mulighet.

Tur,retur Helsetunet. Det var det som ble ståa i går. Vi dro ned Vamp og jeg, men fant det best å la være gå inn. Det var kanskje litt friskt i minnet dagen før. Man ønsker jo å ha ei trivelig stund tross alt. Det ble spasertur i gatelys på Vamp og meg. Greit å få litt avstand før det er lørdag. Den dagen skal fremdeles være vår med litt begrensning.

Lørdag er vår dag. Jeg har ikke tenkt å gi slipp på lørdag som vår dag. Så lett gir jeg meg ikke. Har jo bestemt meg for at noen overnatting blir det ikke. Kanskje har hun best av å våkne der nede i “sin seng” å se “sine kjente” ved frokostbordet. Nå har hun vært der i tre måneder og jeg synes at det virker som om at hun har tilpasset seg det. Eli fikk se Vamp gjennom døra til 3c så hun ble veldig glad. “Var så redd du hadde glemt å hente meg” sa hun. Hun var klar for å dra hjem. Rart var det også da vi kom til bilen for da sa hun “ har du ikke den svarte bilen da “ Merkelig dette for vi har kjøpt oss ny bil, men får vel ikke den før i slutten av februar. Den er svart. Det at Eli husket bildet av bilen eller fargen overrasket meg veldig. Hun ble jo veldig glad da jeg viste henne bildet så det må vel være derfor. Kan hende gjemmer vi gled i et annet arkiv der oppe.

Det ble litt vår dag. Det er jo ikke slik at det var en åpenbaring dette å få henne hjem,men når jeg har et kart å kjøre etter så bommer jeg sjelden. Det gjorde jeg ikke i dag heller. Det gikk fint enda vi var i Charlottenberg for å bytte ei kåpe jeg hadde kjøpt til henne. Vi kom oss også tilbake til 3c før det ble mørkt. Jeg har tenkt litt på dette med tidspunktet for å komme. Så er det vel bare å håpe på at det klaffer igjen. En gang er ingen gang.