Atle Lundhaug
svartvitt, blackandwhite
Kunst i is.

Juleaften kom og gikk.

Juleaften kom og forsvant like fort. Så har det gått et par dager siden juleaften og ting har fått roet seg litt. Så lenge måtte jeg vente for å slippe blåse ut her. Jeg hadde vel ikke så store forventninger til julekvelden egentlig. Vi har hatt to før som ikke har blitt så veldig koselig. Meningen var at Eli skulle være hjemme over natten, men det forstod jeg fort at ikke kom til å gå. Hun var egentlig urolig fra vi satte oss i bilen stakkars. Det er ikke så greit alltid.

Hjem til hva ? Denne gangen var hun veldig usikker da i kom hjem. Jeg hadde som vanlig laget til litt å gjøre, men det ble bare tull egentlig. Får vel si vi prøvde da å gjøre det jeg hadde planlagt. Skifte på senger bruker hun like for da viser hun meg hvordan jeg skal gjøre. Denne gangen var til og med soverommet ukjent for henne. Hun ble urolig. Det gikk over også denne gangen til slutt.

Går det egentlig å planlegge. Det var ikke et spørsmål for det går jo ikke det forstår alle. Man må ta det som det kommer. Det ble mye pes, men med et siste kort i erme løste det seg. Badekaret, et siste sikkert kort. Uansett hvor galt det er så fungerer det. Eli er så glad i å bade. Det er moro å se hvordan hun koser seg i det varme vannet. Det er ikke noe nytt for som frisk var det nesten enda verre.

Julemiddag hos Linda. Linda og Tore var alene i jula så vi hadde avtalt å komme dit. Mor skulle bli med oss å det likte ikke Eli så bra. Rart dette at  reise til mor kan hun, men i bilen skal det kun være henne og meg. Det gikk på e vis det også for mor satt jo bak. Hun husket faktisk veien til Linda selv om jo hun jo var syk da Linda og Tore flyttet til Kongsvinger. Det var nok verre med huset for det husket hun jo ikke. Huset er mye mindre enn det de hadde før.

En kort julefeiring. Det ble en heller kort julefeiring for det gikk ikke lenge før familiens eldste begynte å irritere seg over alt Eli gjorde og sa. Jeg har veldig vanskelig for å godta dette med alle kommentarer fra den kanten, men den gamle hører jo som regel ikke på meg. Du kan jo tenke deg selv hvor festlig det er å bli ledd av og kommentert. Å smile er en ting, å hånle er noe helt annet. Dette er jo noe av det verste med demens. Ser ut som før, men er det ikke. Ikke alle kan akseptere at det finnes i familien heller.  Det gikk jo ikke så lenge etter middagen før det var bare å dra.

Når du forstår så kommer tårene. Eli forstå jo godt når hun blir sett ned på så vi måtte stoppe et par ganger å trøste. Hun gråt så sårt. Det at noen som fra før er svake blir gjort nærmest narr av er noe som tenner en ladning i meg. Jeg har vært sint i et par dager. Slik går aldri bort hos meg. Eli er faktisk den personen jeg er glad i og jeg forlanger at hun skal bli håndtert med respekt samme hvem det er. Dette med nedlatende oppførsel mot de svake er noe jeg synes går veldig igjen hos generasjonen før meg. Nå skal jeg ikke bruke mitt sinne her. Det skal jeg vel slippe ut der det seg hør og bør. For meg er det slik at hvordan du tar deg av de svakeste i samfunnet viser hvordan du er. 

Juleglede i øynene. Da vi kom tilbake til 3C så var det faktisk så jeg kunne se at hun hadde glede i øynene. Som vanlig var ikke jeg så populær, men det er ikke viktig. Det får være mitt lyspunkt i livet fremover dette med at hun har funnet ro der på sin måte. Gjensynsglede ble det også inne på rommet for der sitter det to bamser og venter. Godt å høre Eli le. det handler om trygghet. det er ikke fordi hun har «gått i barndommen» som mange jo kan si. Det handler om å gå tilbake i tid til dit man husker best og det er noe hel annet.

Litt tanker om tiden videre. Nå er jeg vel litt i villrede, men tenker vel at jeg kanskje skal la være å ta henne hjem hver lørdag. Tror tror vel jeg vil forsøke se litt på om det stresser henne. Kanskje er det mest jeg som har behov for å ha henne hjemme. Det er jo slik, men dersom prislappen er at Eli får det verre så er jeg ikke villig til det. Hun skal ha det godt det er det som betyr noe for meg.

 

7 Kommentar postet

  1. Det er viktig å vite for alle som kommer i kontakt med demente at uansett hvor borte fra virkelighetens verden de kan være, så har de en utpreget sans for om de blir respektfullt behandlet. Kan ikke de rundt vise aksept og respekt , om det bare er tankeløst eller annet, så er det helt riktig å forlate situasjonen . Du har skaffet deg en utrolig god innsikt etterhvert. Og det er godt å høre, og for meg svært forståelsesfullt at hun har glede i seg når hun kommer tilbake til 3c. Der er hun helt akseptert for den sykdommen hun bærer på, det er det aller viktigste ved siden av å være trygg. Ønsker dere gode dager oppi alt….

  2. Kjenner jeg blir så sint. Enn at noen kan oppføre seg sånn mot ei som er syk. Skjønner veldig godt at du ble sint. Du er så utrolig god og snill mot ditt gullhjerte. Må si at jeg elsker at du kaller henne akkurat det <3 skjønner at du gjerne vil ha den ha henne som du er så glad i hos deg. Men når ting blir så vanskelig. Så er det kanskje best at hun er der hun føler seg trygg og glad. Så får du heller besøke henne så ofte du kan <3 Men håper at alt ordner seg for dere. Klem. Det er et vanskelig valg å ta.

  3. Sender en klem. Det kanskje er unødvendig at dom møtes, enig i at det er mobbing.
    Så bra at Eli slått seg til ro på Helsetunet.

  4. Ikke bra å bli ledd av… uff, at noen kan være så slemme da. Og så din mor! Tror du sa noe i avslutningen der som jeg har tenkt på lenge. Kanskje Gullhjertet ditt har best av å ikke være med så mange plasser. Inkludert hjem. Høres jo ut som hun har slått seg til ro der ho bor nå. Det er trygt og godt. Skjønner at det ikke er lett for deg, men om det er best for Eli …

  5. Jeg synes også det ofte er vanskelig å vite- hva er best for den demente…eller er det mitt behov….? Prøver å lytte til fagfolka, samtidig er det jo jeg som kjenner min kjære. En kommentar til dine betraktninger om den eldre generasjon. Skjønner veldig godt at det sårer. Syns det høres helt uhørt ut. Selv har jeg gamle, men svært friske foreldre på 88 og 84 år. De er fantastisk flinke og gode med sin demente svigersønn.

  6. Kjære Atle. Akkurat nå er det vondeste å lese at den eldste i familien ikke har respekt for sykdommen til Eli. En skulle virkelig tro St hun hadde litt mer innsyn i sykdom enn det hun har. Får så vondt av Eli, dette er mobbing og vi vet hvor vondt det er. Godt å høre at Eli viser glede over å komme til rommet sitt og avdelingen. Dette tyder nok på at hun nå begynner å se på helsetunet som sitt hjem. Virker på meg som om at det blir en forstyrrende faktor å komme hjem nå så det beste blir nok å bare ta små kjøreturer opp for å ta en titt.
    Tenker på dere ♥️

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist