Juleaften kom og forsvant like fort. Så har det gått et par dager siden juleaften og ting har fått roet seg litt. Så lenge måtte jeg vente for å slippe blåse ut her. Jeg hadde vel ikke så store forventninger til julekvelden egentlig. Vi har hatt to før som ikke har blitt så veldig koselig. Meningen var at Eli skulle være hjemme over natten, men det forstod jeg fort at ikke kom til å gå. Hun var egentlig urolig fra vi satte oss i bilen stakkars. Det er ikke så greit alltid.
Hjem til hva ? Denne gangen var hun veldig usikker da i kom hjem. Jeg hadde som vanlig laget til litt å gjøre, men det ble bare tull egentlig. Får vel si vi prøvde da å gjøre det jeg hadde planlagt. Skifte på senger bruker hun like for da viser hun meg hvordan jeg skal gjøre. Denne gangen var til og med soverommet ukjent for henne. Hun ble urolig. Det gikk over også denne gangen til slutt.
Går det egentlig å planlegge. Det var ikke et spørsmål for det går jo ikke det forstår alle. Man må ta det som det kommer. Det ble mye pes, men med et siste kort i erme løste det seg. Badekaret, et siste sikkert kort. Uansett hvor galt det er så fungerer det. Eli er så glad i å bade. Det er moro å se hvordan hun koser seg i det varme vannet. Det er ikke noe nytt for som frisk var det nesten enda verre.
Julemiddag hos Linda. Linda og Tore var alene i jula så vi hadde avtalt å komme dit. Mor skulle bli med oss å det likte ikke Eli så bra. Rart dette at reise til mor kan hun, men i bilen skal det kun være henne og meg. Det gikk på e vis det også for mor satt jo bak. Hun husket faktisk veien til Linda selv om jo hun jo var syk da Linda og Tore flyttet til Kongsvinger. Det var nok verre med huset for det husket hun jo ikke. Huset er mye mindre enn det de hadde før.
En kort julefeiring. Det ble en heller kort julefeiring for det gikk ikke lenge før familiens eldste begynte å irritere seg over alt Eli gjorde og sa. Jeg har veldig vanskelig for å godta dette med alle kommentarer fra den kanten, men den gamle hører jo som regel ikke på meg. Du kan jo tenke deg selv hvor festlig det er å bli ledd av og kommentert. Å smile er en ting, å hånle er noe helt annet. Dette er jo noe av det verste med demens. Ser ut som før, men er det ikke. Ikke alle kan akseptere at det finnes i familien heller. Det gikk jo ikke så lenge etter middagen før det var bare å dra.
Når du forstår så kommer tårene. Eli forstå jo godt når hun blir sett ned på så vi måtte stoppe et par ganger å trøste. Hun gråt så sårt. Det at noen som fra før er svake blir gjort nærmest narr av er noe som tenner en ladning i meg. Jeg har vært sint i et par dager. Slik går aldri bort hos meg. Eli er faktisk den personen jeg er glad i og jeg forlanger at hun skal bli håndtert med respekt samme hvem det er. Dette med nedlatende oppførsel mot de svake er noe jeg synes går veldig igjen hos generasjonen før meg. Nå skal jeg ikke bruke mitt sinne her. Det skal jeg vel slippe ut der det seg hør og bør. For meg er det slik at hvordan du tar deg av de svakeste i samfunnet viser hvordan du er.
Juleglede i øynene. Da vi kom tilbake til 3C så var det faktisk så jeg kunne se at hun hadde glede i øynene. Som vanlig var ikke jeg så populær, men det er ikke viktig. Det får være mitt lyspunkt i livet fremover dette med at hun har funnet ro der på sin måte. Gjensynsglede ble det også inne på rommet for der sitter det to bamser og venter. Godt å høre Eli le. det handler om trygghet. det er ikke fordi hun har «gått i barndommen» som mange jo kan si. Det handler om å gå tilbake i tid til dit man husker best og det er noe hel annet.
Litt tanker om tiden videre. Nå er jeg vel litt i villrede, men tenker vel at jeg kanskje skal la være å ta henne hjem hver lørdag. Tror tror vel jeg vil forsøke se litt på om det stresser henne. Kanskje er det mest jeg som har behov for å ha henne hjemme. Det er jo slik, men dersom prislappen er at Eli får det verre så er jeg ikke villig til det. Hun skal ha det godt det er det som betyr noe for meg.