Et tilbakeblikk i tid. Skal man tenke tilbake på sin barndom så blir det som å se med to ansikt. Man ser sitt eget fra dengang og man ser det med det ansiktet man har i dag. Det høres sikkert kryptisk ut, men den som vet forstår. Livet har bestemt at slik ble det. Så må man jo bære den børa man har fått. Kanskje er det på høy tid å ta et oppgjør med sin fortid. Eller skal man si at fortiden hører hjemme i fortiden. Den gjør vel det.
Før i tiden var det vanlig at man fikk en klask der bak. Før i tiden er ikke så langt bakover. Det var den gang bjørkekvistene satt i lufteluka over kjøkkenovnen. Varm kjærlighet i form av ei skurefille var heller ikke så uvanlig. Det kalles fremdeles barndom etter så mange år. Var det en lykkelig barndom ? Det var før dette. Alt man ikke gjør i dag var vanlig den gang så derfor var vel barndommen bra. Lykken kom i tenårene.
Jeg kan ikke huske at det var godt. Jeg kan ikke huske at noe var godt annet enn det som har med bestemor og bæssfar. Det er som å lete i en tom sekk. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg husker ingenting fra et liv sammen med foreldre eller søster. Da er det sikkert meg det er noe feil med. Rart at jula gir tanker som er slik.
Mitt fristed var hos han bæssfar. Det var et fristed som ble flittig brukt. Der var det ingen bjørkekvister. Heller ingen varm skurefille selv om gulvene ble vasket der også. Bestemor var mild og god mens han bæssfar hadde mye temperament. Det er han jeg har arvet. Vi var aldri uvenner han og jeg. Sikkert fordi kjemien stemte for han var aldri sint på meg. Han kunne være sint på alt fra hesten til hammeren, men aldri meg.
To sett besteforeldre har alle. Vi har jo to sett besteforelder. Det har vi selv om noen er døde. Jeg hadde begge sett levende. Det var langt til mormor og morfar. 32 km var langt dengang. Det var mer enn samme distanse i dag. Mormor var ikke bestemor. Morfar lignet bæssfar på mange måter. For meg ble det et sett egentlig. Bestemor og bæssfar. Sikkert fordi jeg ikke likte meierismør som jeg slapp ha på brøskiva i Gammelstuen.
Var man et lykkelig barn? Om jeg var et lykkelig barn vet jeg jo ikke fordi jeg kun husker glede skapt av besteforeldre. Men så var jeg vel lykkelig på den måten. Hvordan tolker du din barndom og hva husker du? Som sagt så vet jeg ikke, men en ting vet jeg jo. Man fortrenger det man føler vondt. En ting jeg leste en gang sitter fast.
Karl Ove Knausgård, Min kamp. Han har skrevet 4 bøker som kanskje flere ville ha utbytte av. Han sier , Hvor dårlig pappa kan man være, og likevel bra nok? Og hvor god pappa kan man være, og likevel være for dårlig?
Jeg skrev dette før jul lenge før du fylte opp under juletreet. Det satt langt inne å legge ut dette, men det handler om å bli kvitt sine demoner. Livet ville at jeg skulle få dobbelt opp etterhvert. Enden av et garnnøste finnes på to steder.
Å leve videre med et ansikt. Da må man kanskje gå tilbake til sitt opphav å ta det oppgjøret. Enten det eller å finne seg i å bli tråkket på. Kanskje var jeg et annerledes barn, men skal barna lide for det? Har et barn skyld i at det entret denne verden?
