Kjære Eli gullhjertet mitt.
Jeg er ikke så god på å skrive brev men en gang for mange år siden skrev jeg et hver dag og samlet opp for å poste dem til deg når jeg kunne. Jeg var 18 du var 16. I lange tunge perioder var vi fra hverandre akkurat som nå. Et liv i uniform som jeg med urolig sjel hadde valgt holdt oss borte fra hverandre. En ting hadde vi avtalt og det var at når det var stjerneklart skulle vi se opp på himmelen og finne vår stjerne i sørvest. Den skinte klarere enn all de andre og den var vårt møtested. Sjøl når det var nesten lyst hele natten tok jeg en stille 1/2 time med øynene festet der jeg trodde stjerna var i sørvest. Det samme gjorde du og mange ganger etterpå har vi snakket om at vi kunne føle hverandre.
Nå er vi borte fra hverandre igjen og jeg ser om kvelden mot sørvest og jeg er sikker på at det gjør du også for det er der vi møtes i krisetider. Nå etter at du ble syk har du, jeg og Vampen vår gått tur i mørket og nede ved brua satte vi oss ned på krakken og så opp mot stjerna vår.
Vi har holdt sammen, det har vært et godt liv og vi skal fremdeles fortsatt ha det så lenge vi kan ta opp auga det husker du at jeg bruker si.
Det at vi ikke er sammen nå er fordi jeg har måttet ta det valget jeg hadde ønsket du skulle tatt om jeg hadde hatt din sykdom. Gubben din gikk i bakken og orket ikke mer, det er ikke din skyld det er den onde i ditt hode. Nå sitter jeg alene på din stol ved kjøkkenbordet og skriver til deg, brevet får du som den gangen for lenge siden, litt etterpå. Jeg sitter og ligger på din plass, jeg følger dine rutiner fordi jeg tror du kan føle det.
Alt jeg gjør nå er noe jeg gjør for din og vår skyld og jeg håper du kan tilgi meg. Det er vonde valg jeg må ta, men jeg må gjøre dem for oss.
Tenk på vår melodi ALONE
Den vet jeg at du husker og den forklarer alt.
Den dagen kommer om en stund da du, jeg og Vampen skal sitte på krakken holde hverandre i hånda og se mot sørvest på stjerna vår.
Du skrev i natt » jeg vil heim gå tur å hold deg i hånda »
Vi vil det samme Eli.