Atle Lundhaug

Jeg våget ikke engang håpe.

Så var det snart natta på meg og Vamp. Dagen har vært som vanlig vi har vandret vileløst omkring Vamp og jeg, men har da fått gjordt litt rent hjemme. Litt besøk av barnebarn yngste datter og mann. Kosligere enn noen gang å få besøk for dagen er lang og tung. En ting hadde jeg tenkt prøve og det var om jeg fikk lov å besøke Eli. Pga et magevirus har det ikke vært lov med besøk. Idag lempet de på det så det var greit jeg kom. I og med at hun er på en åpen avdeling så kan hun ta seg ut og det gjorde hun. Hun er jo vant med å møte meg når jeg kom fra jobb. Hun visste jeg var på veg til henne så hun lurte seg ut. Det gikk fint jeg visste hvor hun var så vi bare dro tilbake til sykehjemmet. Vi gikk oss en tur med Vamp og hun var glad, men skjønnte ikke hvorfor hun måtte være der.

” hvorfor kan ikke vi være sammen å få være i fred ” gråt hun. Det vond tvers gjennom marg og bein, men så vet jeg da i alle fall at det hos meg hun vil være.

Jeg fikk være hos henne til hun sovnet i sengen sin på sykehjemmet og det var utrolig godt å se at hun følte seg trygg i mine armer, hun kjente igjen gubben sin. Jel lå der ved siden av henne og så på at hun forsvant inn i drømmeland, en utrolig fin opplevelse som jeg lever lenge på. Alle rynker ble borte og hun var like vakker som før, så vant vi to over sykdommen idag. Kjærligheten til hverandre overlevde angrepet fra den onde i hennes hode for hun sovnet trygt på min arm, gubben hennes.

I morgen er det ny kamp vi skal vinne igjen fordi vi må 💗💗💗

Hun betyr alt for meg min Eli. 💗💗💗