Atle Lundhaug

Kjærligheten hvor ble det av den ?

Kjærligheten hvor ble det av den. Jeg er så heldig at jeg ikke trenger et spørsmålstegn for den har ikke tatt skade av det som har skjedd med Eli. Jeg kan fremdeles tenke Gullhjerte mitt å mene det. Kjærlighet og berøring hører jo liksom sammen. Berøringen har jo forsvunnet, men det er mye kjærlighet i det å forsiktig vaske på ryggen når hun sitter i badekaret. Det å holde fram badehåndkle å tørke henne når hun vil det er jo også kjærlighet i praksis.

Kjærlighet for meg. Det er og skape mulighet for henne jeg er glad i selv om hun nå ikke bor hjemme. Det å gi små innspill som hun kan handle etter uten å bli sint er også kjærlighet. På konstant leting etter muligheter til å skape en god stund sammen. Ofte går jo ikke det, men så får man prøve igjen neste gang.

Et dikt om kjærlighet. Jeg fant dette en gang uten egentlig at jeg var på leting etter ordet. Det forteller mye om ordet kjærlighet.

En drøm er bare en drøm

til den plutselig blir sann

En berøring er bare en berøring

til følelsen setter hjertet i brann.

Et kyss er bare et kyss

Helt til du finner den ene

En setning er bare en setning

til du sier tre ord du kan mene.

Jeg elsker deg.

Demensrådgiver om kjærlighet.

LivKarin Kval Skriver på sin facebookside Demensrådgiver om dette med at kjærligheten kan få trange kår i et forhold der den ene har en demens sykdom. Det er ikke vanskelig å forstå. Jeg har lyst til å kopiere det hun skrev egentlig uten å ha spurt om det. Tror det blir tilgitt for LivKarin og jeg jobber mot samme mål. Det å gjøre demens synlig. Hun som en kunnskapsrik, jeg som …….ja gudene vet hva.

Slik skriver hun : Når demenssykdommen kveler kjærligheten!

Av og til så prater jeg med pårørende som har det veldig vanskelig. Vanskeligere enn noen kan forestille seg.

Sykdommen tar knekken på kjærligheten og følelsene dør sakte, men sikkert. Dette kan, for noen, virke helt absurd, men det er mulig!

Det å leve med en person som, på grunn av sin sykdom, er aggressiv, både verbalt og fysisk, som lyver, som stjeler og som hele tiden skylder på den andre,- det er en prøvelse.

Jeg hører av og til om pårørende som ikke kan prate i telefonen, på grunn av sjalusi, som blir fotfulgt i huset, som overvåkes, som blir holdt fast, både i senga og ellers, og som overdynges med ukvemsord. Ikke bare en gang i blant, men ofte daglig.

Dette er vondt og vanskelig, og man kan forstå at følelsene gradvis forvitres.

Allikevel så er det så viktig å huske at den som gjør dette er syk, alvorlig demenssyk, og at vedkommende ikke ville gjort dette hvis h*n hadde vært frisk.

Jeg får av og til spørsmål, der pårørende spør meg om hva de skal gjøre. Jeg har ikke noe fasitsvar på dette. Hver enkelt må selv finne løsningen som passer for dem, men jeg kan lytte og jeg kan veilede. Nettopp dette er viktig. Vær en venn som kan lytte og forstå. Ikke fordøm en pårørende som velger å flytte fra en demenssyke. Ingen er tjent med at den pårørende også blir syk.

Nok en gang ser vi at demens er en alvorlig, trist og noen ganger grusom sykdom,- og de fleste av de vi prater om her har en Frontotemporallappsdemens.

Det er imidlertid viktig å huske at ingen er like, og noen med denne demenstypen har lite eller ingenting av det som beskrives her.

Min oppfordring til alle er «ta vare på pårørende»,- de kan ha det vanskeligere enn vi tror. Det er ikke alltid de sier noe, og det synes sjelden utenpå❤️

demens,sykdom
Demens sykdommer