Jeg sitter mye foran pc’n, mye, mye mer enn før. Årsaken ligger jo i det at jeg våkner tidlig og legger meg sent. Mye av denne tiden er jo uten dagslys og Vamp er gammel. Før gikk jeg rundt med Eli, Vamp og hodelykt noe av denne tiden. Jeg leser mye på nettet og ser jo også mye på bilder. Mye av det jeg leser er knyttet opp mot demens og noe er andre bloggere. Dette er mitt sosiale liv og det er jo veldig ofte glede i det. Da klokka på veggen viste 6.00 i dag så sa det PIP på nettbrettet mitt som jo også står på. Det var en Instagram venn fra Kenya “ good morning, how’s your wife “ sto det. Sola kunne ikke ha gitt mer glede enn disse 5 ordene. Vennen fra Kenya tenkte på to ukjente mennesker i det kalde landet i nord. Jeg så etter hvor mange ganger jeg hadde fått slike koselige dm’s på Instagram. Det var så og si hver dag siden Eli havnet på sykehjemmet. Jeg har ukentlig kontakt med over ti personer fra Kenya og det er jo veldig rart. Alle sammen er unge, men vi har en ting felles, Demens. Det er familiemedlemmer som også er rammet. Det er jo ikke så vanlig med sykehjem der så de flest blir tatt vare på i sitt hjem av slektninger.
Det er da jeg tenker veldig på om det er rett dette med at Eli skal bo på sykehjemmet. Hun vil jo hjem. Hun vet jo at det er ikke hennes hjem der nede. Som jeg jo har sagt så hadde jeg aldri takket ja til plassen dersom det hadde vært påske da jeg fikk tilbudet. For meg var dette nærmest en tvangssituasjon. Jeg ville ikke, men orket ikke mer med tanke på at vi gikk mot vinter og jeg var redd for at Eli kunne komme seg ubemerket ut. Nå er hun jo der og ikke vet jeg om jeg kan ta henne ut heller. Nå tør jeg jo heller ikke, men det blir jo vår engang. Jo jeg vet, hun blir ikke friskere.
Ordet sykehjem er jo veldig negativt ladet og det er vel derfor det kalles helsetun også kanskje. Uansett navn så er sykehjemmet dit man kommer for å tilbringe den siste delen av sitt liv. Gullhjertet mitt skal dø der, hun er 63 år. Dersom det ikke får deg til å forstå min situasjon så skal du ikke lese mer. 63 år, bortsett fra alzheimer så er hun fremdeles frisk og rask. Skal hun være der uten at jeg stiller meg selv spørsmålet om det er rett ? Jeg vil hjem, det er så lenge siden jeg var hjemme, du vil ikke ha meg hjem, du glemmer meg, du er ikke snill mer……………. Det er litt av det som møter meg når jeg besøker henne. Forstår hun litt mer enn kanskje vi såkalt friske skjønner ? Føler hun seg forlatt der hun vandrer rundt gangen på sykehjemmet ? Jeg vet jo ikke, men vet en ting, jeg får ikke fred for alt i verden, det går bare ikke. Nå er det tre måneder siden hun flyttet og jeg hadde aldri sagt ja en gang til. Det gikk for fort for meg dette. Nå går jeg rundt og mistrives uten å få noe strøk i hverdagen, har mistet lysten på det meste og finner ingen harmoni i livet mitt mer. Det føles feil dette, Eli var en aktiv dame og det får hun ikke vært der hun er nå samme hvor flinke de er. Det er for få pleiere på en avdeling til å kunne få til individuell oppfølging eller hva det kalles. Nå om dagen så leser og hører vi jo om tilstanden i Grue kommune og det gjør meg livredd. Det hjelper ikke at jeg kan se og oppleve sjøl at kvaliteten på Eidskog Helsetun 3C er mange ganger bedre enn det vi får servert i media. Det er helt topp der, men jeg synes det er for få pleiere og det synes jeg min hjemkommune bør gjøre noe med. Jo jeg vet. Det mangler selvfølgelig penger. Nå er ikke jeg noen økonom, men blir de pengene som finnes brukt rett ? Det kan jo ikke jeg svare på og det er vel derfor vi har en rådmann. Hans jobb er vel å bruke pengene rett. Dersom vi ikke kan ta vare på våre svakeste så skal vi heller ikke skryte på oss noe annet heller. Det er ikke en ting som ikke kan bli bedre og uten å være kritiske så kan også vi havne i media på den måten Grue gjør nå. Da kan vi også få brukt for den gamle skammekroken.
Det er også vi som har våre kjære på sykehjemmet sitt ansvar for vi skal være kritiske å passe på våre forsvarsløse der de er. Da blir det også mer betydningsfullt for de som har jobben sin der. Det er flere enn meg som har Gullhjertet sitt der. De passer på det kjæreste vi har og fortjener også å få tilrettelagt jobben sin så de slipper løpe beina av seg. Det koseligste jeg ser er hvitkledde som sitter blant beboerne og prater. Det skaper ro for det har jeg sjøl sett. Det er viktig for de som har denne drittsykdommen, men sikkert like viktig for alle andre også.
Jeg tenker mye og noen ganger blir det glade tanker også. Jeg er jo fremdeles inne i hodet moderne skogsarbeider. Det er ikke så lett å bli kvitt sitt gamle yrke. Når jeg kjører bil rundt omkring så er det jo skog jeg ser. Jeg tenker jo skog fremdeles. Da er det liksom julekveld og 17 mai på engang når jeg får muligheten til å vri tankene tilbake til maskinen selv om jeg hatet den vesle blå. Jeg er grønn langt inn i sjelen og tvers igjennom også. For de som ikke vet så er lille blå Rottne H8 og de grønne fine John Deere. Bare tanken på en blå flekk inne i det grønne får meg til å grøsse, nesten. Det at mobilen ringer og det er en gammel kollega i andre enden er stas.
Når vi snakker om venner. Geir og jeg har ei lang forhistorie sammen i diverse hjulbrakker rundt omkring i skogene på Østlandet. Vi har begått massedrap sammen og hver for oss da det kommer til trær. Trangbodd som det var i brakke så måtte vi tilpasse oss hverandre og det gikk utrolig bra. Vi var enig om at vi stort sett var uenige om alt. Da er det ikke så rart at julekvelden kom en måned for tidlig i går. Det å få en maskinprat og vite litt om hvordan de nyeste fungerer gjør godt i den grønne sjelen og man får jo lyst på å vende tilbake dit jeg trodde jeg kom til å feire 70 årsdagen. Nå ville skjebnen det annerledes så det er vel ei tid for alt. Så takk til Geir for ei koselig stund og nyttig info om alt nytt. Det får bli et besøk i skogen med drona en dag.Jeg kan jo drømme meg tilbake så lenge.
Da får det være nok tanker for nå får jeg lufte kameraet og Vamp litt.