Kokken og blogger`n fra helvetet.

Gordon Ramsay og jeg har et par ting felles. Vi er begge i helvetet, og har begge stor hengivenhet. Han har jo en stor porsjon kjærlighet til mat og blir riktig så forbannet da noen krongler det til.

Jeg har en god porsjon kjærlighet til gullhjertet mitt og blir minst like forbanna på den sykdommen som tar henne fra meg. Når jeg sier helvetet så er det sykdommen som forårsaker det ikke hun. Hun kjemper på sin måte alt hun kan for å være til stede i min verden det vet jeg. Vi er gifte vi, sier hun ofte og det gjør meg glad selv om hun ikke alltid husker navnet mitt. Hun vet hva vi er for hverandre.

Jeg må jo få fortelle at jeg får litt kritikk om dagen selv om det ikke er her på bloggen eller dit jeg linker bloggen. Jeg fortjener det sikkert, men jeg synes vel det går litt for vidt da jeg tydligvis beholder Eli hjemme fordi jeg er redd for å bli alene. Jeg blir alene en eller annen dag og selvfølgelig er jeg redd hun kan glemme meg på en ukes avlastning. Jeg vil jo bare minne om det at hun glemte meg på avlastning før nyttår så jeg vet veldig godt hvordan det er. Da var jeg ferdig med den saken.

Jeg orker jo mer og så synes jeg at også hun skal få være litt med å bestemme. Det er tross alt hennes hjem også. Vi skal klare dette lenge enda. Det er langt unna behagelig om dagen, men jeg kan ikke velge bort fordi det er det.

Bloggen vil speile min sinnsstemning og derfor går det fra heilsvart til rosenrødt det vil det gjøre for alle pårørende som tar vare på sine kjære. Idag har det vært litt bedre, men jeg har gitt henne mer Sobril for at hun skal få slappe av. Vi har hatt nok og gjøre innendørs for vi har kastet gamle klær så ett kott har vi ryddet.

Mye hjelp på humøret ble det jo også av at eldste datter Linda også kom innom. Det er før jul og kokken jobber på høygir med mat. Vi er jo ikke så flinke til å dra på besøk ettersom Eli ikke vil så det var moro hun kom. Ellers er jeg veldig takknemlig for at jentene våre prøver leve sitt liv så normalt som mulig for da slipper jeg ha mer på mine skuldre. Det har veldig mye å si for meg.

Vi skal vel krype litt tidlig til sengs i dag også for hun vil jo det, men vil jo helst at jeg blir med og så får jeg vel være glad for det for jeg har jo sovet på gulvet, på gjesterommet og i sofan når det var på det verste i 2016. Til tross for at det har blitt litt verre så har jeg da tross alt kontroll nå da.

Det hadde jeg ikke i november/desember 2016.

Da får jeg begynne å rydde opp litt her for snart må vi til sengs.