Den heter Aglais Urticae på latin, men mer kjent som neslesommerfugl. Den ble årets første sommerfugl i mitt kamera. Det var den også i 2016, men da muligens en slektning av denne. Denne var mye kraftigere i fargen og mot hodet fram på vingene nesten rød. De blå flekkene bakerst på vingene var svakt blå og de bruker være sterkere i fargen. Denne var snill for jeg fikk 22 bilder av den.
Idag har vi kost oss med tall fra bloggen min, nyttig også for Eli for vi gjør alt sammen. Tallbehandling er fin trening. Som alltid den vanlige morgenturen med Vamp og idag fikk vi mange nye bilder. Litt leit med den kraftige vinden for det er litt mye bevegels på motivene. Idag fikk vi en gratis mulighet til å knytte et bilde av to personer til et sted som vi dro for å finne på ettermiddagen. Takk til Bente for den hjelpen. Eli var jo hjemmehjelp og har hatt brukere over alt i Eidskog og vi får mye gratis trening ved å lese oss gjennom reiserutene hennes.
Mye av det vi øver på å huske er borte dagen etter, men så begynner vi forfra igjen og slik holder vi på. Høres vel kanskje unødig ut ettersom det ofte blir borte igjen, men det er ikke det, for hver gang vi må starte på nytt så har det blitt igjen en liten bit som hun husker. Om ikke annet så gir det henne en følelse av at hun forklarer meg ting og ikke bestandig omvendt. Det gir glede.
En gammel dame med alzheimer sa til meg at hun kjøpte seg ei avis på lørdager og den var ny hver dag til neste lørdag, da kjøpte hun en ny. Hun var klar over hvordan det var, men gleden var der.
Vi var som sagt på en biltur i ettermiddag for å finne ut hvor et par hun var hjemmehjelp hos hadde bodd. Nå er bildet av de to knyttet til et hus, et hjem og da husker hun mye om dem som bodde der. Når jeg spurte hvilket hus de bodde i sa hun » der nede i skogkanten mot elva bodde Astrid og Walter » Jeg sa navnet en gang tidligere på dagen, men hun husket det allikevel. Imorra er det kanskje borte, men da fyller vi på igjen, når vi drar for å handle. For hver gang vi kjører forbi alle vi prøver å huske blir det igjen en liten bit. Jeg kaller den biten fremgang.