Atle Lundhaug

Litt kjærestetid til låns.

Jeg kunne vel si at i dag er …………, men nei jeg lar det være for egentlig spiller det ingen rolle for meg. Dagene er like. Egentlig gjør ikke det så mye for da går man jo på autopilot. Er litt bekymret for Vamp for jeg synes han halter mye mer på det høyere frambenet. Det er omtrent som slitasjegikt hos oss sa veterinæren som så på dette i vår. Får høre litt om no smertestillende for ham da vi skal  fornye attesten hans neste gang. Jeg liker ikke smertestillende for da er det lett å overbelaste når det ikke gjør vondt. Håper virkelig at Vamp blir med noen år til for nå synes jeg det har blitt nok å være lei seg for.

Jeg har handlet litt til helga i dag ettersom jeg jo henter Eli i morgen og fikk også tak i det som jeg trengte til den nye lampen i kjøkkentaket. det gikk ut over malingen, men jeg hadde så lyst til å ha lampen i taket da hun kommer hjem en tur. Langt inne i hodet legger jeg planer om at hun kanskje kan være hjemme over natta juleaften, men det er langt dit og ikke sikkert det er så fornuftig heller. Må liksom ha noe å se frem mot.

Jeg reiste jo ned på ettermiddagen og hun var i godt humør en god stund før vandringen begynte. Det er vel feil å si begynte for jeg tror vel den er som hjemme, hun går så lenge hun orker egentlig og dupper vel av foran tv`n etterpå, jeg har ikke spurt om det. Hun må holdes sysselsatt hele tiden for å unngå det. Det er jo ikke mulig for egentlig for da går det  til en person hele dagen. Det har jeg prøvd med det resultat at jeg ikke rakk å gjøre det som var nødvendig her heime. Hun var jo veldig glad da jeg kom for hun sa hun ikke hadde sett oss på lenge. Da har hun altså registrert at vi ikke kommer hver dag for hun sa ikke det sist uke. Det bruker nokså fort å gå over litt til fortvilelse da jeg kommer for hun vil jo da så klart hjem lenge før jeg går igjen. Det er ikke så lett å avlede med og ikke svare og jeg vil jo nødig si at hun skal ikke hjem nå. Det blir jo et veldig pes for begge dette. Vi gikk å satte oss litt for oss selv inne i stua og det gikk faktisk veldig bra denne gangen. Det har jeg prøvd før og det gikk ikke den gangen og ikke ved neste forsøk heller. Det var veldig fint å sitte slik for hun la hodet på min skulder og var nær ved å sovne flere ganger. Det var ikke så godt å være uberørt for plutselig hadde vi litt kjærestetid for en stund. Det er jo dette jeg savner så veldig på kvelden nå som jeg er alene og egentlig hele dette året. Det ble liksom borte i 2017.

Så tar jo alle gode ting slutt som seg hør og bør, slik er det alltid så lenge som det ikke er i eventyrene. Vi måtte gå for det var kveldsmat og det er en passe tid å gå på for så er det jo noe annet som skjer. Jeg prøvde å forberede henne litt på det og det virket som om hun forsto det, men det fungerte jo heller dårlig for døra, Vamp og meg betyr jo adskillelse og det er ikke så lett å takle. Med litt bistand fra en hvitkledd Ann-Christin med humøret på topp og en Eli som er lett å lede kom vi oss ut. De tunge skrittene ned trappene var enda tyngre denne gangen for vi fikk liksom litt kjærestetid tilbake og det siger på minner fra en annen tid og et annet sted. Det er om å gjøre rist av seg det vonde for i morgen skal hun hjem og det blir vår kvalitetstid sammen. Det blir helt sikkert nye ting å forholde seg til da.

Kos dere i kveld det er jo fredag.