Nå er det fredag og vi sitter litt og koser oss i skyggen etter en tur ned i elva så Vamp får avkjølt seg litt. Vi får ta langturen vår i kveld når det blir litt kaldere. Det er vel egentlig stadig forandringer til det verre her hos oss. Denne uka har jeg vært navnløs og hun har heller ikke snakket om han. Om jeg er meg eller ikke er nesten umulig å vite for når hun snakker så er det alltid på en forklarende måte. Tror hun mer har akseptert at jeg er her uten at det ligger så mye følelse i det. Jeg ser jo aldri hun lyser opp mer når hun ser meg og kjenner igjen. Om jeg tar rundt henne ser hun ned og trekker seg unna så slik er det. Hun sier stadig at hun skal bo hjemme og at hun kan det ettersom hun har all hjelp hun trenger her hjemme. Hun har nok reist litt fra meg, men jeg kan jo alltid håpe på at hun kommer tilbake. Ettersom det fungerer nokså greit så er det vel bra som det er selv om det er litt tøft å oppleve. Vi har liksom blitt forvandlet til et velfungerende par der all lidenskap har avgått ved døden. Forferdelig bittert når jeg sitter her å tenker på hvordan det var for 1 ½ år siden for det var egentlig da jeg begynte å undre på hvorfor hun hadde gitt seg med den kyssen jeg alltid fikk når vi hadde lagt oss. Egentlig var jo hele 2016 unormalt når jeg tenker på det. Tenke for mye skal man som kjent ikke gjøre for det er ikke så mye man kan forandre på noe allikevel.
Nå som det har roet seg her så er det vel der det går greit å håndtere.
Best mulig lengst mulig er målet. Jeg har jo ikke gitt opp bare forandret mål. Det er jo ikke så mye av det vi gjorde i førsten av juni som fungerer noe særlig lenger. Skriver jeg et tall på en lapp, viser henne den snur den og spør hvilket tall det var så vet hun ikke det.
Vår beste tid er nå heter det i sangen og denne sommeren er nok det for så veldig store forhåpninger for neste har jeg nok ikke lengre.