Dette skrev Heidi Hjorteland Wigestrand i pårørendesenteret sin side.
http://parorendesenteret.no/min-historie/atle-bloggar-om-livet-med-si-demente-kone
Det er litt rart å lese om seg selv og jeg vil ikke påstå at jeg noen gang kunne klare å venne meg til det eller for den sak skyld like det, men så er det da engang slik at når ting først er satt i bevegelse så er det vanskelig å kunne stoppe det. Nå er det heller ikke ønskelig å stopp for det gjelder så mange fler enn bare gullhjertet mitt og meg. En ting er å få en uhelbredlig sykdom i høy alder en helt annen er å få det før pensjonsalderen. Ingen tenker at en med demens kan være 60 eller yngre. Noen får det som enda har barn i skolepliktig alder og det er disse jeg tenker på når vi stiller opp i media. Du får en dobbel krise. Et ødelagt liv på både den personlige og den økonomiske siden. Det å få snudd livet så til de grader oppned er det jeg vil opplyse leserne om.
Vi ønsker begge også å kunne vise at det finnes et liv som skal og må leves på tross av sykdommen. Det å skape livskvalitet for min kjære er noe av det viktigeste jeg gjør og det kommer jeg aldri til å gi opp. Kanskje en dag må jeg gi slipp på henn for hennes egen sikkerhet skyld, men det kommer aldri å skje for min skyld.
Jeg er så uendelig glad i gullhjertet mitt.