Regnfull dag for det har kommet skur på skur og da vi var over grensen etter hundemat måtte vi sitte i bilen litt for det fosse ned. Nå blir det billig strøm, eller blir det dyrere ? Tenker at kommer det mye regn så må de åpne damlukene og da må vi betale for det vannet som vi ikke får strøm av, tenker jeg da.
Nå har vi trasket rundt her på Østfjell en dag til og samtaleemnet har vært toalett og mage, egentlig nok til å få fnatt av, men slik er jo livet en gang blitt i skyggesiden. Tanken på den avlastningen ruller rundt i hodet og blir nok tvingende nødvendig om de ikke finner noe galt på sykehuset for tanken på kanskje 1 slikt år til er de ikke godt å holde ut. Samme hva jeg gjør så blir det ingen positive resultat av det.
Nå er det så vidt litt over 1 år siden vi satt her å la planer om hva vi skulle gjøre for å holde henne i såvel mental som fysisk form. 2 ½ mnd fungerte det før det ble totalkrasj. Ut i januar gikk jeg på ny inn for fullt å da gikk det til ferien før på nytt problemene på ny meldte seg. Nå har det vært kun noen få bra dager innimellom ellers er det kun problemer. Det er nesten slik at jeg håper hun har en betennelse i kroppen for da kan det jo forklares. Da blir det nokså kaotisk det har vi fått erfart med en liten urinveisinfeksjon.
Det er ikke så lett dette for i ene øyeblikket så er du så glad for at det endelig ble litt fred og jeg kan legge armene rundt henne å få lov til å være kjæreste litt igjen. I det neste øyeblikket skjønner du ikke hvordan du skal komme deg gjennom de neste timene.
Rett og slett en kaotisk situasjon.
Slik det er nå så er det faktisk et problem å gå i butikken for da får hun vondt i magen og jeg må stikke til henne hånda så hun blir rolig. Hun vil helst gå rundt i huset eller kjøre bil, men å gå inn noe sted har hun ikke veldig lyst på. Det var lang tids overtalelse for at vi skulle kunne stopp hos mine foreldre på Skotterud en knapp time i dag.
Veldig urolig for fremtiden og er veldig redd for at Vamp og jeg sitter her alene neste høst. Hun forandrer seg veldig uten at det er noe jeg kan bidra med i positiv retning. Tanken på at Gullhjertet mitt skal bli borte uten at hun er død er helt forferdelig og jeg tror fremdeles det er en drøm når jeg våkner. Det er ikke så lett å sovne når man ikke vet hva man våkner til. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg at vårt liv sammen skulle ende slik.
Vi skulle være sammen for alltid og nå vet jeg ikke engang hvor lenge til jeg klarer dette slik det er nå.
Det er sikkert bedre i morgen det må man jo bare håpe på, men jeg tror vel undersøkelsen på sykehuset kan bli en veldig stressende opplevelse for begge.