Det ble veldig tidlig morgen i dag og kl. 3.30 fyrte jeg opp pc’n min. Jeg bestemte meg i går for at i dag skulle jeg bli ferdig med å flytt innleggene mine fra Nouw og til hjemmesida mi. Det ble jeg kl. 13.30.
Det har vært en seig opplevelse og ikke mye moro. Som før sagt så leser jeg aldri det jeg skriver for det er ikke mye jeg har lyst til å oppleve en gang til. Det er mye jobb å flytte alt for det er bilder, datoer og stikkord som også skal inn. Nå er alt samlet på ett sted og det er 730 innlegg der pr. idag. Nå håper jeg bare at ingenting skjer med dem, men tror BuskerudWeb er en bra plass for skriveriene mine. Litt vemodig da å forlate Nouw for det har vært en bra bloggplattform å være på. Det er litt mindre gnisninger mellom bloggerne. Nå skal vel den kontoen få leve, jeg får legge noen bilder innimellom. Da var det unnagjort.
Jeg sa jo litt om at dette har vært svært vanskelig å drive med, vi har jo alle en slags mental sperre mot det å påføre oss selv vonde ting og i perioder har jeg tenkt at det ikke var nødvendig denne flyttingen. Ingen leser kanskje alt. Så er det jo bare det at jeg føler jeg ikke bare kan la Eli forsvinne selv om gjør det litt etter litt. Så lenge siden finnes der så lever hun uansett hva som skjer med henne. Det er tross alt kun 15 år av mitt liv hun ikke har vært der.
Jeg får veldig mange gode råd og de fleste går jo på dette med å slippe taket, men jeg har tre ting å forholde meg til føler jeg.
- Er det trygt for henne å bo hjemme.
- Trenger hun pleie utover det jeg kan gi.
- Hva ønsker Eli selv.
Dette var ting vi snakket om da hun hadde fått diagnosen Alzheimer.
Jeg føler at vi har fått en veldig for meg bra ordning nå med 4 uker hjemme 2 uker borte og det er nok til å få ristet hodet på plass igjen. Dette er som vi kan utøke eller minke på, men det følger jeg så godt jeg de rådene Malin og Gina gir. De sitter litt som edderkoppen midt i nettet og kan samle informasjonen de får fra alle trådene de kontrollerer. I enden av hver tråd sitter en dyktig medarbeider som også har et våkent blikk.
Jeg vet ikke hvor bra det er på andre plasser, men vi må jo også selv være flinke til å gi en lyd fra oss slik at de som er i hjelpeapparatet kan jobbe for oss. Tror kommunikasjon er rette ordet.
Nå sitter Vamp og jeg på krakken ved Rinnerbrua og tenker på en måte høyt om alt. Slik er nå engang jeg med et hode bygd for multitasking, holde igang flere handlinger samtidig.
Bare en ting mangler. ELI. Vi skal nok holde ut ei stund til og enda ei stund etter der. Jeg bærer tross alt på det viktigste jeg har, Livet Mitt. Der er det ikke bare meg.