Så jeg bærer og bærer fordi jeg håper.

Det er mange blomster i Vår Herres Hage og felles for dem alle er at blomstrer en stund for så å hvile før de på ny setter nye knopper. Noen dør jo og andre overtar.

Noen blomster har mistet sin prakt og lever videre uten noen gang mer å sett en knopp. De forblir fargeløse.

Vi har en orkide, den blomstret noen ganger, men så tok det slutt, den har aldri blomstret siden. Den hadde fullt av lyseblå blomster som sto lenge, mye lengre enn noen vi har hatt tidligere. Samme hva vi gjorde så blomstret den aldri. Når jeg har vært alene disse gangene Gullhjerte mitt har vært borte har jeg båret det ut i skyggen, latt den få være ute for så å bære den inn igjen på kvelden. Hvorfor jeg gjør det aner jeg ikke, men den hadde så fine blomster, fargen var så sterk. Kanskje er det i håp om at den på nytt skal blomstre å skape glede i huset der den står på spisestuebordet. Bare å gi opp sier nok noe, men gjør jeg det får jeg jo aldri vite om den blomstrer på nytt. Jeg har ingenting å tape så jeg bærer på nytt og på nytt.

I dag gjorde jeg som vanlig, bar den ut og hentet sprayflaska med lunkent vann som jeg dusjer orkideen med hver dag. Små så små at jeg knapt kunne se det var de bladlignende blå som åpenbarte seg på stilkene. Det prøver på nytt å sette blomster selv om det er et år siden sist.  Så jeg bærer og bærer fordi jeg håper.

Peonen vi har den har blomstret ferdig og ser litt pjuskete ut for fargene er delvis borte. Jeg tok bort fargen på blomsten i kameraet mitt å se nå står den der like vakker selv uten farge.

Slik det at jeg tenker at jeg kan bære Eli en stund til og så en stund til for jeg vet ikke om hun kan blomstre på nytt. Jeg får heller aldri vite det dersom jeg ikke prøver. Når jeg engang skal gå ut av tiden skal jeg gjøre det med visshet om at jeg prøvde.

Jeg savner blomsten min.

jo