Lørdagskos eller noe i den retning er det å ha en vandrende Eli hjemme. Det er jo kos da, men samtidig er det jo også litt stress. Det går sjelden å sitte i ro 5 minutter i slengen. Nå er det nokså urolig. Rart å hente henne der hun satt i sofaen for så når vi kommer hjem aldri å sitte stille. Det er sol her nå og godt å sitte i sørveggen.
Til lørdagskosen er det kaffe og Berlinerboller. Kaffen fikk potterosa og Berlinerbollen skjæra. Slik er det bare. Et halvspist eple av typen Pink Lady havnet under en lupin. Det blir til gjødsel eller mat for så maur. Som vanlig av med sko, på med sko alt ettersom hun skal ut på bakken eller inn. Forresten er det ikke alltid slik.
Skoene, de knirkefrie joggeskoene blir oftest med inn. Sålen samler opp små steiner og gulvene får nye fine riper. Neste år river jeg opp gulvene og lar de gamle malte komme til heder og verdighet igjen. Ikke så nyttig med laminat og parkett når piggene sitter på året rundt. Forresten skal også varmen ned i gulvene.
Så kan du jo alltid lure på hvorfor man frivillig øker stressnivået til slike høyder. Jo, det er fordi jeg synes det er godt å våkne opp med henne ved siden av meg. Det er liksom en siste rest av det liv vi har sammen. Den har jeg tenkt holde fast ved så lenge det går. Å se henne sitte stille lenge for ikke å skremme ekornet gir gode minner. Ekornet er på besøk hver dag.
Lørdagskos eller ikke.
Lørdagskos eller ikke det bli jo søndag også. Søndag er jo som regel litt slitsom og nokså ofte vises den berømte fingeren. Før ble jeg illsint dersom noen viste fingeren, det skjer jo i trafikken. Nå blir liksom fingeren bare noe som er ute til lufting. Helga var over og litt omsorg i form av tre bad og fotpleie var over. Ikke så helt lite leit å reise fra henne igjen nede på Helsetunet, men hun trives der det kan jeg jo se. Helst vil man jo lukke øynene for dette for det er jo ikke slik det skal være.
