Atle Lundhaug
ikke skuffet
Skuffet,neida slettes ikke.

Skuffet, neida slettes ikke.

Skuffet, neida slettes ikke. Akkurat nå bare litt satt ut. Har jo gått en lang vei så jeg er forberedt på nesten hva som helst. De største nedturene før kom når jeg var trøtt og ingenting fungerte. De største nå alltid da jeg har Eli hjemme. Vårt hjem har blitt mest mitt hjem. Hennes hjem eksisterer bare i hennes hode. Det er en blanding av vårt, helsetunet og barndomshjemmet. Derfor er hun alltid på leting når hun er i vårt hjem. På leting etter det fantasibildet som hennes ødelagte hjerne har skapt. Finner hun det ikke så skapes uro. Det er alltid uro.


Så var det 17.mai og vi skulle få et døgn samme. Det var slik jeg hadde tenkt det. Hun vil jo hjem så da gjør vi det slik noen ganger. Det begynte ikke så bra så da visste jeg nokså sikkert hvordan det ble videre. Akkurat så vanskelig ble det. Hun vandrer jo rundt hele tiden og er veldig vanskelig å sysselsette. Å se på bilder bruker gå en stund, ut i naturen en stund. Kort sagt alt går en liten stund. Det at ingenting fungerer skjer også en liten stund. Når man får prøvd dette 17 og 18 mai så blir man fryktelig trøtt i hodet. Skuffelsen over at man ikke strekker til har for lengst forlatt tankegangen. Det må være slik ellers så slutter man å prøve.

Skuffet eller ikke.

Skuffet eller ikke 18. mai er for flere enn russen dagen derpå. Det var det også for meg og sikkert også for Gullhjerte mitt. Når det ikke er helt på skinner for meg så er det ganske sikkert heller ikke det for henne. Vi var oppe kl.6 og den evige vandringen begynte med en gang. Stressnivået er i rød sone hele tiden. Tror ikke jeg hadde orket dette hver dag nå. Det er jo så mye enklere å overse alt nå når jeg vet at hun skal ned på Helsetunet igjen.

Alt som alt så får jeg vel si at det gikk heller dårlig dette. Det eneste jeg fikk bidratt med var å fylle opp badekaret 4 ganger, vasket håret, skiftet neglelakken og tatt den ukentlige forpleien. Jeg prøver sikkert overnatting igjen, men ikke til neste helg det er jeg nokså sikker på for da er jeg barnepike.

I dag er det søndag og da har jeg tenkt å ta en tur til Kolbu, Østre Toten å se om bilen klarer tur/retur. Tror vel det blir en ladestopp. Vi har god tid Vamp og jeg for her venter ingen på oss. Så har jeg tenkt spille det norske GP bidraget hele veien opp til Kolbu bare i protest. Den blir jeg glad av så det er en hit. Fem timer søvn og en gladsang er det som skal til. Da er jeg kampklar igjen. Ha en fin søndag.



6 Kommentar postet

  1. Forstår deg veldig godt. Du vil så gjerne men så fungerer det ikke helt…. Varme tanker til deg og dere Atle……. og en god klem. Tror du trenger det:)

  2. «Kjemp for alt hva du har kjært»! Det gjør jo du, og det er vel noe innebygd i oss som ikke vil gi slipp på det som har vært. Og vi lever vel alltid i håpet om at ting blir bedre!Tenker at du er veldig tålmodig, og Eli er kjempeheldig som har deg, det er helt sikkert. Dere går en humpete vei, men slik er nå ofte livet. Koselig å høre at du skal være barnepike da! Ikke bare Eli som trenger deg!

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist