Mange spørsmål.

Det har vært veldig varmt i dag så da føles det veldig kaldt ut her på skyggesida nå på kvelden. 23° i skyggen på østsiden av huset er jo ikke kaldt egentlig da men. Det er en veranda på vestsiden som står veldig på ønskelista og da med tak over. Da kunne vi ha sitti i sol til kl. 22 her hos oss. Så er det jo denne ikke så oversiktlig situasjonen her hos oss som ødelegger. Jeg har jo ikke så lyst til å dra på meg enda mer å holde ved like dersom jeg skulle bli alene. Nå er det vel heller ikke dersom, det er da jeg blir alene for det blir jeg. Det store spørsmålet er når. Det er dette som er så vanskelig for jeg går jo rundt og venter på noe jeg helst ikke vil skal skje. Hadde det enda stoppet der det er nå så hadde dette gått helt til jeg ble syk eller noe. Dette med mangel på tidsperspektiv gjør det vanskelig. Det å leve for en dag om gangen er noe jeg aldri har gjort og aldri kommer til å klare heller. Jeg er vant til å konstant jobbe med både en plan A og B og gjerne med en C også om jeg må. Jeg må liksom bare ha en eller annen løsning på helst alt. Det er jo ikke så lett nå.
Vi fikk lyst på en tur til Magnor og Veterandagene så det gjorde vi. Varmt, mye folk og vanvittig mye å se på. Det er også moro å møte så mye varme ute blant folk. Menneskelig varme blir man hverken solbrent eller svett av. Får si at vi har vært veldig heldige har fått så mye forståelse blant sambygdinger. Det å gi folk muligheten til å kunne nærme seg på en naturlig måte er noe jeg håper flere tar sjansen på. Det er alt for mange myter og uforstand rundt dette med demens at det tror jeg vi som må forholde oss til det som pårørende også bør gjøre noe med. Folk som ikke har dette innpå livet må få lov til å spørre om ting. Det at Eli har denne drittsykdommen er en ting, men at den skal få lov å hindre oss i et forsøk på å ha et tilnærmet normalt liv det kommer jeg aldri til å godta. Hun skal ha et liv med det samme innholdet som alle andre. Så får heller tiden bestemme hva som går og ikke går. Når det blir mye inntrykk slik som i dag så blir hun jo så klart litt forvirret. Jeg synes også hun har fått en mye saktere bevegelse for Vamp er faktisk kjappere. Det var han ikke for et par måneder siden. At hun har blitt en god del roligere også er i hvertfall helt sikkert, men hva er årsaken. Nå er det jo lenge siden hun har fått noe annet enn 10 mg Ebixa og TrioBE, er det en årsak? Har medisinene skapt uro? Har oppholdene på 3C hjulpet? Har hun tatt et steg til inn i sykdommen som gjør henne roligere? Har jeg fått tid til å samle meg litt og dermed unngår bedre å stresse henne?
Mange spørsmål og kanskje ligger svaret i kombinasjonen av alt, ikke vet jeg.

2 Kommentar postet

  1. Det er bra at dere koser dere uansett.
    Å ta en dag om gangen vi alle gjør for selv om vi har plan, vi vet ikke hva morgendagen bringer. Men hvis plan a ikke fungerer.. da kan vi ta plan b. Et alternativ er god å ha:)

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist