Det er fredag og det har vært en travel dag etter en heller dårlig start. Eli var fryktelig trøtt i dag og ikke mye fungerte så veldig bra. Det var i grunnen litt rart for i går kveld fikk hun ingen sovehjelp og sov rolig like til kl.7. Hun er litt “ hengete “ nå om dagen uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva det er. En ting som har forandret seg veldig er at hun stopper veldig fort opp når hun skal si noe og kommer ikke igang igjen selv med stikkord. Setningen blir helt enkelt borte. I dag var også første gang på lenge jeg ikke klarte å avlede disse turene på toalettet. Det var ikke så mye så jeg ga opp, men da kom magesmerten tilbake så det kan jeg ikke gjøre.
Vi kjørte inn 10 store trillebårlass med ved som vi avtalte og hun hjalp til hele tiden. Resten skal inn i løpet av helga, det skal vi klare. Godt når hun hjelper til og vi gjør noe sammen for da er det liksom slik det var. Jeg bruker mye tid til å tenke på hvordan det var og skulle vel egentlig la det være, men det går jo ikke. Tross alt så lever jeg jo med en person som er kun en skygge av seg selv. Det er akkurat det som er så bittert, at sykdommen må stjele alt. Man skal vel ikke være bitter det får jeg stadig høre, men da mest fra mennesker som ikke har opplevd dette på nært hold. Alle andre tror jeg forstår at man kan bli litt bitter innimellom. Som nå, jeg skriver, hun sover, vi gjorde alt sammen før. Før, når var egentlig det ? Før var for lenge siden for jeg har lest at sykdommen trolig begynner sin ferd 20 år før noen merker det. Det kan sikkert stemme for det er mye som plutselig dukker opp i min hjerne som var vanskelig å forstå. Det er da jeg blir bitter for hvordan i all verden har det vært mulig og overse de signalene jeg nå husker ?
Når jeg tenker
etter
burde jeg tenkt
før.
Dag Evjenth