På førsten av 70 tallet ble jeg testet for en slik en rar sykdom som gjør at hjernen tolker smerte på feil måte. Den sykdommen med det umuliåhuskenavnet hadde jeg ikke takk og lov for da hadde jeg nok vært død nå og jentene våre hadde aldri blitt født.Det hadde vært en tung byrde å bære at våre fine jenter aldri hadde fått oppleve å ha en pappa som til de grader er lappet sammen som meg. Ei heller hadde Eli kunnet engste seg så mye over alle ting jeg har rotet meg opp i. Når jeg forteller dette så er det for å gi deg litt bakgrunnstoff om han litt anonyme Atle.
Matallergi er noe tull å ha for det betyr at alt du kunne tenke deg å spise må du bare se på. Tenk synet av en nystekt hveteboll med krem. Å snu ryggen til en slik en er tortur som burde vært tatt opp av menneskerettskomisjonen. Gluten heter en synder og melk en mulig annen for nå reagerer je på begge. Legger vi til litt E407 så er besøket på rommet med hjerte i døra sikkert tips på oddsen.
Vi skulle kose oss litt med grilling idag og en diver flintastek ble bært som ei dronning inn døra seint igår. Idag ble potetene lagt i dampkokeren sammen med gulrøtter og siste hånd på verket ble lagt på den fine biten av et dyr som engang het Flinta. Kjenner ikke til rasen Flinta, men den het jo flintastek og så jo himmelsk ut. Marinade heter det som ligger å skvulper i Coop xtra sin pakning med herligheta og etter å ha sjekka om gullhjertet mitt så meg så lurte jeg en stiv tømmerhoggerpekefinger inn i smørja, mmmmmmm det å pine så godt det smakte.
Nå kunne jeg jo blogget om antal snuoperasjoner på Flinta’n, men jeg hopper litt over det. Poenget er at jeg skulle ha lest på innholdslappen, men den satt på baksiden skjønner du.Godt som bare fy og med en Rignes Lite selvsagt glutenfri var kokken i himmelen.
De som tror på en himmel vet jo at det finnes et helvete også. Det vet jo ikke jeg.
Det tok ca.1 time før møtet med det helvete ingen ønsker å kommet til åpnet døra. For å spare gullhjertet mitt for en tur på gamledassen ble det dit ned i kjeller’n jeg flyktet. Det skvulpet og brølte nedi den magen som ikke lengre tåler alt og som vanlig ble lektyren fra Biltema ferdiglest før jeg nokså slukøret vandret opp trappa med en farlig gråfarge i ansiktet. Så var det akkurat det med smerter som er årsaken til mange av mine skader, den klarer jeg å lure den eneste hjernecella mi til å tro at ikke er der. Bare en askegrå menneskekropp liggende på » stranda vår » i varmen kunne vise omgivelsene at smerteknappen sto på «off » Etter mange besøk på den tidliger beskrevene hvite stolen med den vesle vannpytten langt der og 6 Imodium + klarte menneskekroppen å ta seg ut i frisk luft.
Min mor var 91 og tross fargen i ansiktet måtte blomsten ( Hortensia ) overrekkes.
Hjemme igjen ble det nye besøk og det sa ikke direkte » plopp » nedi vannpytten.
Nå sitter slaktet her med samme farge, hodepine, skjelvende og med ståpels og angrer på at han sier langt inni seg » det gjør ikke vondt, det gjør ikke vondt «…………….
Matallergi er noe tull å ha når man ikke kan lese og ute av stand til å høste egne erfaringer.