Minste motstands vei hender det at man må velg. Jeg tenker jo mest på den dagen jeg måtte velge ja eller nei til en plass på Helsetunet for Eli. Den dagen blir for meg alltid stående som den dagen jeg sviktet. Det hjelper ingenting at det var nødvendig. Det blir like fullt min verste dag. Den dagen satte et punktum på det som har vært felles liv. Vi går hver vår vei selv om jeg kan si sammen i sykdommen. For meg forsvant gleden over livet. Nå kun lever jeg og slik vil det alltid være. Plassen ved min side er tom eller du kan si det er en der som ikke er Eli. Hun er forandret til noe jeg ikke kjenner igjen. Visst har jeg lært meg å leve med det, fordi jeg må for henne.
Minste motstands vei blir det jo også når jeg på tross av mitt eget råd til meg selv velger å ha henne hjemme i helga. Jeg greier ikke “ nekte “ henne det hun helst vil, hjem. Noen ganger flyter alt av seg selv mens andre ganger er det som å entre en plass jeg helst ikke vil være. Oftest er det en kombinasjon ettersom hun ikke forstår helt hvor hun er når hun våkner opp søndag. Denne helga gikk det vel noenlunde bra fordi jeg hadde klart å legge en slags plan. Den fulgte jeg mer eller mindre med henne på slep. Vi var ute så og si hele tiden bortsett fra når vi spiste. Derfor var det ei trøtt dame som gikk til ro under dyna kl.22.
Eli var jo veldig glad i turene med atv`n vår og nå som hun sitter ved siden av meg er hun ikke surere for å si det slik. Lørdag ble brukt mest til å kjøre rundt med den. Eli, Vamp og meg akkurat som før i smilets tegn. Dagen kronet med en strutis på Skotterud var vel høydepunktet. Ikke ett ord om mage eller rygg og det er da jeg setter mange ?????????? med den kjemiske veien. Hva ønsker vi sammen for våre ? Skal 0 linjen være en visjon eller skal det være noe mer enn ord ? Menneskelige ressurser mener vel jeg er det viktigste og da er det alltid to hender for lite.
Søndag ble slettes ikke minste motstands vei for da hadde jeg planlagt å stelle litt med apostlenes hester på Gullhjerte mitt. Disse hestene er som kjent på en stadig vandring mot noe i det fjerne, men ingen vet til hva. Utfordring almas går det vel ann å kalle fotpleie på henne. Hun likte ikke engang at noen rørte føttene hennes da hun var frisk for det gjorde hun selv. Neglesopp og protester stopper jo ikke meg. Det ble en blanding av kjærlig overtalelse og direkte ordre for å få gjort den jobben. Det rare var at etterpå viste hun fornøyd frem fem føttene sine. Hun hadde jo gjort det selv :-))
Det er veldig fristende å bringe et sitat fra Ibsens Vildanden “ Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar man lykken fra det med det samme “ Jeg sa ingenting for å forstyrre gleden og tenkte på en utmerket lærer Nils som banket Ibsen inn i et forstyrret guttehode, takk.