små mirakler
Miraklenes tid.

Miraklenes tid.

Miraklenes tid er vel egentlig forbi når det gjelder sykdommen som har jaget oss fra skanse til skanse siden 2016. Gullhjerte mitt var jo allerede da i slutten av samme år i ingenmannsland mellom moderat og alvorlig alzheimer. Da er det vel ikke så rart at det er få tegn til bedring da jeg besøker henne. I går var jeg der etter kveldsmaten og idag før, men akkurat samme tilstanden. Sandalene er laget for bevegelse og beveger seg det gjør hun. Slik har det vært i over ei uke nå og mirakler skjer som sagt ikke i vår tid. Hun setter seg knapt ned når jeg er der så det blir kort besøk. Jeg skulle jo ønske at vi kunne sitte litt sammen noen ganger da, men nei.

Forvente mirakler.

Forvente mirakler gjør jeg jo heller ikke lengre heller bare håper på at hun er som mest urolig da jeg kommer. Det er jo for ille dersom hun skulle være slik fra morgen til kveld. Hjem vil jo alle og Eli sier knapt en setning uten at det er med at hun skal hjem. Jeg vil være med deg hjem, det er stort sett det som hun sier hele tiden. Det er et slit dette når hun er slik for da får jo jeg så dårlig samvittighet ettersom jo jeg har ansvaret for at hun er der. Hun vet jo ikke hvor lenge hun har vært det for Eli er jo tidløs. Igår kan godt være idag det blir det samme for hun husker jo ikke igår. Om jeg spør hva har du gjort idag så får jeg som regel til svar at hun har da ikke vært der idag.

Små mirakler.

Små mirakler kan man jo alltid håpe på og da er det at hun kunne sitte litt rolig engang. Da kunne jeg få holde henne i hånden ihvertfall for så mye mer er det ikke igjen av det livet vi engang hadde. Nå har vandringen stjålet det også. Hun hadde fletter i håret idag og så litt skøyeraktig ut og det var jo moro å se. Hun hadde fått tilbake et litt ubekymret uttrykk i ansiktet og det er jo bra. Hvordan noen hadde fått henne til å sitte såpass lenge i ro så det ble fletter er vel i seg selv også et mirakel. Det var vel egentlig den største gleden idag. Tenker vi blir hjemme imorgen Vamp og jeg så får hun kanskje en rolig kveld. Enten det ellers så drar jeg sent og håper hun er trøtt og sitter litt stille.

Et lite mirakel.




3 Kommentar postet

  1. Huff den samvittigheten altså….den er ikke grei. Men så ville det vel vært litt hårreisende om hun i denne tilstanden fortsatt skulle bodd hjemme. Du måtte vært en robot da, og det er du jo ikke.
    Koselig å lese at hun så skøyeraktig ut med fletter 🙂 Godt å kunne trekke litt på smilebåndet i alt det vanskelige 🙂

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist