Når alle har reist.

Så var det kveld hos oss alle medisiner er tatt i foreskrevet mengd, hun har ligget på litt mindre før, men nå syntes jeg det var nødvendig og ta det som legen har sagt vi skal ta. Remron har hun fått 15 mg nå får hun det hun skulle ha 30 så håper jeg at natta går fint. Litt rart for det har liksom ikke gått så værst, men allikevel blir jeg engstelig.

Vi har hatt besøk idag av yngste datter Pia m/fam og det var koselig. Det gikk så fint og hun var jo så glad for å få besøk, men jeg ser jo det at hun spiller med. Hun kjenner dem jo og alt det der, men hun oppfører seg ikke ekte. Det er ekte gjensynsglede, men  ellers er det et spill. Lurer bare på om Pia merket det som jo tross alt jobber blant utviklingshemmede. Når de reiste merket jeg jo godt at jeg var borte for hun viker unna når jeg tar på henne.

Takk og lov så kom Linda innom så da roet hun seg og klarte til og med å lure meg. Jeg trodde at nå var det over for denne gang.

Nå har alle dratt og her sitter jeg i stua og får ikke noe kontakt med henne og hun har blitt veldig fiendtlig og vil at jeg skal forlate huset. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre nå, men får håpe at det er bedre i morgen. Får bare prøve å holde meg unna henne og håpe at det glir over, men en ting er jo helt klart nå handler det om hennes sikkerhet og om den ikke kan ivaretas her hjemme så er det egentlig ikke mye jeg kan gjøre. Jeg kan jo ikke tro at alt blir bedre dagen etter dagen etter dagen. Det prøvde jeg i 2 mndr og det endte nesten med at jeg ble pasient.

Jeg elsker gullhjertet mitt over alt på jord, men dette er ikke henne, det er en sykdom som har tatt over henne, Alzheimer.

Jeg håper, men tror ikke lenger. Håper bare at hun sover inatt, på meg blir det nok gjesteværelse i beste fall ellers blir det i sofaen jeg må sove.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist