I dag på morgenen har jeg klaget, men ikke klaget på eiendomstaksten den får man si er hinsides all fornuft. Å kunne selge til den prisen her oppe er umulig. Det er ikke pengene vi skal betale som jeg klager over, men det at takstene er utført på en slett måte og uten sammenheng. Jeg vil gjerne betale for vi har fått så mye hjelp på disse 2 årene som Gullhjertet mitt har vært syk. Derfor klager jeg egentlig uten å klage.
Det ble kl. 4 i dag også så nå er jeg passe trøtt allerede. Det er en som går rundt og rundt her og på den måten skaper et voldsomt stressnivå. Ikke engang toalettet er et fristed her i huset i hvertfall når det gjelder meg. Det skal skje noe hele tiden enda det er det verste som kan skje for å si det fryktelig tungvint.
Nå er jo begge fridagene borte også så nå står stressnivået med pila i konstant rød sone, tenk så godt det skulle vært tatt med Vamp og rømt fra alt. Bare å drømme for på Helsetunet ligger far, hjemme sitter en hardt prøvet mor og her flyr urokråka lavt rundt omkring.
Bare å sette alt på at den nye opplegget på onsdager blir noe urokråka kan like ellers er det bekksvart her i muligheter om litt mindre stress.
Takk og lov for at går mot en vår og ikke motsatt.
Jeg sakset et par vers fra en anonym kilde engang fordi de sa noe til meg, men som jeg ikke skjønnte da, det gjør jeg nå.
Håpet er borte vekk
Positiviteten er totalt lekk
Har bare lyst til å hyle i vei
At en ikke bare kunne glemme at det svei
I nattemørket du skriker
Fra marerittets ukjente kroker og kriker
Våkner opp som en våt klut
Etter at marerittene er levet ut.