I vår boble er det bare en ting som er sikker og det er at alt er i høyeste grad veldig usikkert. Man lever under et konstant press som gjør at man er konstant på vakt. Det gjelder å merke forandringene før de kommer eller så blir veien veldig svingete. Jeg så jo på rally i går kveld og tenkte litt at det går ikke så bra med føreren uten en god kartleser. Det å styre bilen krever sin mann i den hastigheten det går, kartleseren er konstant litt på forskudd, men bare litt.
Da tenkte jeg at hva om føreren måtte både lese kart og styre bilen. Hva som kommer i enden av sletta og hvor skarp svingen er kan han ikke forberede seg på.
Vi som har ansvaret for et menneske der evnen til å klare seg selv er både kartleser og fører og da blir presset nokså mye større. Det er fort å havne i grøfta fordi man ikke ser neste sving. Hva gjør man ? Man går konstant på vakt, døgnet rundt. Det hender at man kan slappe av litt, men det varer jo ikke lenge. Jeg synes ikke det er noe rart at folk ikke orker lenger, det blir helt tomt. Det å hjelpe seg selv først er nok en nødvendighet.
Kanskje er jeg heldig som fra naturens side er utrustet med en evne til å avreagere fort for det trengs. Det betyr sikkert ikke at en reaksjon uteblir. Den kommer, men forhåpentligvis lenge til.
Litt mer uro på kvelden har jeg jo merket en stund og gradvis litt kortere nattesøvn har det blitt. Da var det jo perfekt natt til å bli veldig urolig nå da natten ble en time kortere. I seng kl.23 og opp igjen kl.03.00 passet bra. Trappa til andre er blitt så flittig brukt at den kan lakkeres om når som helst. Med en firebeint venn som i tillegg kastet opp noen ganger og urokråka på vandring er jeg nesten bevisstløs.
Nå har begge sovet i 1 ½ time, men ikke jeg da selvfølgelig. Det blir vel bedre da de våkner og vi får en tur ut i solskinnet og kald vind fra nord. Det er slik at jeg håper og ikke håper at de har funnet noe der nede i magen hennes. Det er den som er årsaken til nattevandringene og nå hjalp ikke Sobril heller. Får håpe toppen er nådd nå for med dårlig søvn blir det mye verre. De kan ikke være så veldig sterke hverken Remeron eller Cirkadin for det ble det da ikke mer søvn av så det like greit uten tenker jeg.
Det var den natta som ble så altfor kort, men slik er det å være både kartleser og fører.
Det ble en fryktelig lang dag dette og nå tror jeg at begge er litt trøtte, men vi får holde ut litt til ellers snur vi døgnet. Det har gått bra i dag selv om starten var dårlig. Jeg har lært meg bedre “ å lese “ henne, men i natt var jeg litt sur og tøtt. Da reagerer jo hun som naturlig for henne, jeg er ikke meg så da ringer hun for å få tak i meg. Egentlig naturlig for hun ser et annet bilde av meg der jeg ikke er gammel og ubarbert. Det er ikke alltid jeg klarer å gjemme at jeg er litt sur selv om jeg skulle ønske jeg kunne. Vi kom da i gang til slutt og fikk oss da en tur ut i vinden også. Vi har litt bever her og i dag fikk de mye hjelp for det ble 3 nye bjørker til i elva.
Besøk fikk vi også av yngste datter Pia m/fam. Når hun er så trøtt så bruker hun være litt utafor, men det var ikke Gullhjertet mitt i dag. Det var litt stas med smågutta på besøk for hun har pratet om begge mye etter at de dro. Barn forandrer seg fort og ansikter er knyttet til navn så det er viktig å fylle på.
Det skal bli kvelden tidlig på oss for det har vært en slitsom dag så man skulle vel tro at natta burde bli grei, men i kveld tar vi ikke sjansen på det vi bruker nok det vi har for å sikre en god natts søvn. I morgen er jo også en dag vi skal igjennom.