En helt vanlig dag har ikke jeg hatt på 1 år så det har jeg sluttet å tro på at vi kan ha noe mer hos oss. Nå har dagene etter hvert begynt å forandre til slik de var en kort periode i november. Jeg skrev ned alle slike ting jeg syntes var unormalt for gullhjertet mitt og det var mange slike stikkord !! HAN ?? !! HAN ATLE ?? Nå er vi der igjen.
Tenk deg når du sitter der ved kjøkkenbordet og så merker du at din kjære stirrer på deg lenge og så plutselig sier» Han Atle har også en tattoo av den lille foten til Mats » Et kort sekund stopper alt opp før du henter deg inn igjen. Hørte jeg feil, nei hele samtalen går i han form. Nå er jeg igjen i ferd med å forsvinneog det går ikke å beskrive den følelsen som er der når du går rundt og er en skygge av den person du egentlig er. Det er fullstendig kaos inni hode. Hun spør om ting som » hvem eier den pc’n du bruker » » tar du mye bilder du også » » bruker du også gjøre slik » Alle spørsmål viser meg en ting, hun er ikke sikker på hvem jeg er hele tiden.
Vi skal ut å gå igjen på en vei som kun fører til et sted som jeg helst ikke vil tenke på, vi har kjøpt oss 1/2 år som vi har hatt det fint sammen, men nå begynner det jeg kaller helvete igjen. En ting er forskjellig og det er at der har jeg vært før og denne gangen vet jeg hva jeg gjorde feil sist. Da lot jeg meg stresse og da er det vanskelig å kunne hjelpe et menneske som selv er i en stressende situasjon. Slik blir det ikke nå, men det er ufattelig vondt å se på at den du elsker forsvinner på denne måten. Slik er livet hos oss, ufattelig tungt, men ikke uventet. Vi har nok brukt opp mye av vår tid allerede, men gi opp skal vi ikke. Det har vært en mental nedtur idag og det er mange vonde tanker omkring det som jeg håpet skulle ta flere år, men akkurat nå ser det mørkt ut. Hun er fornøyd og blid og det er hovedsaken for å vise henne at jeg er veldig lei meg det gjør jeg ikke. Rart dette med kjærlighet at det skal være det største som finnes og allikevel skal være så vondt. Det var ikke slik vi drømte om å få det. Vi får prøve igjen imorgen.
Det er noe vakkert i det såre og vonde som ikke kan beskrives, men jeg synes vel valmuene som fikk noen solstråler på seg mellom skyene viser det bra. Tenk så heldige vi er som var der akkurat da og kunne bevare øyeblikket for alltid.
Jeg låner noen ord fra Vestlandsfanden.
For livets glade gutter går solen aldri ned.
De tar pause 5 minutter før de vandrer videre.
Et liv i sola skal vi ha koste hva det koste vil. Ha en fin lørdagskveld.
Var jeg deg så hadde jeg holdt extra godt rundt den du er glad i for før du aner det kan alt være borte.