et var idag vi hadde planlagt en tur opp i skogen til et gammelt hjem som heter Havmyrlia, men gullhjertet mitt var ikke så veldig stemt for det selv om hun ikke husket hverken navnet eller hvor det var. Det hørtes bare så fryktelig langt ut. Tingen var bare det at jeg hadde bestemt meg og ga meg ikke på det, vi skulle til Havmyrlia. Gummistøvler og ryggsekk sto klar så det var bare å bli med. Med munnen formet til et smil nedover ble hun motvillig med, men det minnet veldig om å ha med en fjortis på tur. Alt var æsj og uff.
Det er en gammel sti som går fra Matrand kirke og til Børli på Fjellskogen. Vi bor jo ved stien og den går over en del av vårt jordiske gods. Det ble ingen stopp før vi kom til Kvilesteina og det stiger nokså mye opp dit. Vi var trøtte alle tre.
Litt vanskelig å se diktet til Hans Børli der oppe ver Kvilesteina så du får det her.
Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
Vi trasket videre for til Havmyrlia skulle vi. Hun husker ingenting av at vi har gått her godt borti 100 ganger vil jeg tro og jeg var spent på om hun husket det vi gikk for å se.
Kjelleren i Havmyrlia var det som vi skulle til å den husket Eli akkurat som jeg håpet på, jeg hadde blitt veldig lei meg om hun ikke hadde husket den for dette er et veldig spesiellt sted som vi har gått til mang en sommerkveld. Vi har sittet der oppe å sett sola bli borte og tuslet hjem igjen på natta. Det er en opplevelse.
Da ble det mat og noe godt til Vamp.
