Atle Lundhaug

Nesten helt perfekt.

Synes dette bilde passer så godt for løvetannen lyser opp i mørket og viser vei. Den har det med å komme seg opp igjen uansett hvor dårlige odds det er. Slik har vi hatt det her også brutalt tråkket helt ned og nå på vei opp igjen. Idag tok vi nok et skritt på vegen for vi fant ut at nå er tiden inne for å ta tilbake litt mer av vårt liv. Fra neste uke av skal vi kun ha hjemmesykepleien på besøk kun 3 dager i uka. Det er nok slik at vi kommer til å savne dem litt så klippe båndene mer lar vi være foreløbig. Det har vært en veldig god hjelp kanskje mest for meg som ville følt meg veldig aleine med ansvaret ute dem. Det å ha noen å fortelle hva vi gjør og tenker har gjordt at jeg har fått en trygghet og en følelse av at det vi gjør er rett for oss. Glade gode mennesker treffer man ellers ikke hver dag. Forhåpentligvis får vi fortsatt treffe de fleste igjen på de 3 dagene vi har.  Det er et nytt steg i det som betyr at vi tar tilbake det livet vi er vant med, lange fine dager sammen Eli, Vamp og jeg. Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg tror vi med å gjøre de samme ting på samme dag gir Eli en veldig trygghet for det kan jeg merke på henne. Fra å være engstelig å gå bak meg på våre vanlige turer går hun nå mest foran. Hun er ikke redd ute i skogen lenger og heller ikke ute når det er mørkt. Vi går i samme spor og utvider litt etter litt.

Idag var vi igjen en tur ned på treningssenteret og plaget kroppen litt. 2 ganger denne uka og Eli liker det godt, å godt at imorra blir det å kjøpe nytt treningstøy for som vanlig trives hun ikke om hun ikke er velkledd. Hvorfor de gamle har blitt for små får være en hemmlighet, men sikkert min skyld siden det er jeg som står for klesvasken. Veldig rart er det å se at slik hun trent før det sitter som limt fast.

Kroppen min protesterte veldig idag og sendte ut en drøss med smertesignaler som jeg så klart ikke brydde meg så mye om. Vondest har rompa ( glutus maximus ) det. At dette kan være nyttig kan man saktens lure på. Moro er det å få tilbake det livet vi hadde om enn det verker i alle ledd.

Imorra er det jo torsdag og den har vi tenkt å bruke litt av på Helsetunet for det er noe vi begge også gleder oss veldig til. Tirsdag og torsdag skal vi bruke der nede så lenge de vil ha oss. Det gir så mye å gjøre disse besøkene og hun spør heile tiden om når vi skal dra. På tirsdag var Vamp så rask ned trappa til dagsenteret at vi måtte småspringe ned etter ham. Vi får glede og håper vi gir tilbake glede. Det med Helsetunet er litt av vårt sosiale liv akkurat som treningssenteret var og skal bli igjen.

Vi har pratet mye om diverse kurs og seminarer vi kan være med på, men det vil hun ikke. Det med å kunne sove hjemme i sin egen seng er nok noe hun helst vil og så skjønner jeg at hun er redd for at jeg ikke skal være der hun er. Det er det hun husker fra den tiden hun var borte på utredning, at jeg ikke var der. Det er vel ikke godt å få så mye bedre bevis på hva hun føler for meg, vi hører sammen det har jeg jo visst hele tiden.

Vår styrke er kjærligheten til hverandre og den har holdt oss oppe hele tiden.