Noen ganger er det tvingende nødvendig å tenke på noe helt annet. Da begraver jeg øynene i et rikholdig billedarkiv med plugger i ørene og tunnelsyn. Man ønsker seg langt vekk og det blir en drømmeflukt inn i en fantasiverden der alt som er vondt er borte. Før var vi to om reisen og så via tvskjermen på bildene våre, nå sitter jeg alene, hun klarer ikke sitte så stille som det tar å bytte bilde. Det er ikke vanskelig å forstå at om det var en kamp så var den håpløs helt fra starten. Hvordan skal man takle håpløshet ?
En gang sa jeg at håp kunne sammenlignes med et digert hull der det var noe nedi som jeg ikke kunne se. Det er bare å klatre ned å hente det som er der. Hva så når du klatrer ned henter håpet og så på nytt klatrer opp bare for å falle ned igjen, man kommer aldri helt opp. Hvor lenge skal man så klatre opp bare for å falle ned igjen ? Så lenge som man må skal man gjøre det. Når så alt er over da er det helt tomt og mørket kommer til å senke seg. Så må man kanskje ned en siste tur for å finne lys om det finnes noe lys der ned da.
Det finnes et dikt som mange bruker siste vers av uten å ha lest resten, siste vers er nok høyaktuellt for meg som for mange andre som også har fått en oppgave de ikke skjønner hvordan de skal klare en dag til.
Stopping by Woods on a Snowy Evening
BY ROBERT FROST
Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.
My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.
He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.
The woods are lovely, dark and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.
