Noe jeg tenker på.

Er pasienten til for legen eller er legen til for pasienten ?

Nå er det veldig lenge siden Dr. Magelsen kikket på meg over brillene og sa “hmmm” der jeg satt en søndags formiddag før gudstjenesten på radioen med en tommel dobbelt så stor som vanlig. Stiv av skrekk hørte jeg han si “du skulle kommi før verkefinger kan du dø av” Han rotet i skuffen etter den skarpe kniven, vasket med sprit og skar et snitt. Ut kom alt fandenskap og i smertetåken fant jeg ut at det var ikke så verst å bli skjært i og ikke døde jeg heller.

Den gangen var det et kall og være doktor sa de. Dr. Magelsen het bare Dr. Magelsen og jeg vet ikke hva han het til fornavn, men såpass visste jeg at man tok av seg lua når man hilste på ham. Han hadde samme respekten som Prost Kirkeberg ute blant folk.

Så hvorfor hadde disse så stor respekt ? Jo fordi de var på tross av sin profesjon tvert igjennom menneskekjære, hver på sin måte. Det var til for befolkningen og ikke motsatt.

Det var før og ikke nå.

Hvorfor skriver jeg dette ? Jo fordi i dag har jeg nok en gang prøvd å få tak i ansvarlig lege for Eli’s medisinering oppe på Sanderud. Tre forsøk og like mange bom. Det er nesten så jeg tror at når mitt mobilnummer vises så skjer det ingenting. Kanskje har jeg skrevet noe her som ikke tåles, men jeg trodde dum som jeg er at i behandlingen av Gullhjertet mitt så var jeg veldig nyttig. Jeg ser det legen umulig kan se og på et vis blir jeg hans øyne. Det var det jeg trodde.

En med demens mister jo etter hvert innsikten om egen sykdom og vil ikke kunne forklare hvordan situasjonen er. Uten oss pårørende kan legene de sitte der å se ned i testresultatene sine og egentlig være like langt unna en løsning på demensgåten i årevis framover.

Skal man løse et problem så er fremdeles Nils Arne Eggen sin samhandlingslære det beste middelet.

Jeg er glad i urokråka mi som ødelegger en sårt trengt nattesøvn hver eneste natt. Jeg spør ikke med lua i hånda om hjelp, jeg forlanger hjelp !!!!!

Det enkleste for meg var å gi fra meg ansvaret for Gullhjertet mitt slik hun sikkert hadde villet at jeg skulle gjøre om hun skjønt hvor dette bærer, men for meg handler det om kjærlighet og respekt for menneskeverdet. Den samme respekten har jeg nok fått følelsen av hvordan er nå.

Sammen med andre pårørende så sparer vi samfunnet for store penger samtidig som slitasjen på oss selv er større enn noen aner.

Det minste man burde kunne forlange er at telefonen blir tatt en gang av 15 eller at det blir ringt opp igjen når det blir sagt tett oppfølging.

Nå er det samme f………..for mer av den medisinen får hun ikke for også en dement må sove om natta.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist