Nok en dårlig dag.

Da var det jo litt utpå ettermiddagen og vi har hanglet oss gjennom dagen med etterdønninger etter den stressende dagen i går. Gullhjertet mitt har vært urolig i hele dag og årsaken til det ligger i det som skjedde i går. Jeg har jo sett sett dette før og vet med nokså stor sikkerhet hva som følger etter og var derfor skuffet over at ikke det ble en full undersøkelse da. Nå fikk vi brev og da er det samme styret 3/10. Litt unødvendig dette synes jeg og så blir hun jo gående her med samme mageproblemet enda lenger. Er det i tillegg noe galt så er det vel sikkert nok en måned før noe skjer. Jeg synes ikke dette er godt nok for om det skulle være noe alvorlig, hva da ?

Ble litt spesielt også i dag for Gullhjertet mitt fant en mann liggende på badegulvet, som den gode damen hun er så ringte hun vakttelefonen til hjemmesykepleien slik hun brukte da hun var i jobb. Vi var litt heldig med at en av våre gode hjelpere Anette var på jobb akkurat da for hun visste jo at jeg brukte ta meg en siesta der på badegulvet. Vi har hatt mye moro med dette i dag og synderen selv smiler og ler av det også. Litt humor må man ha, det å smile av egne feil er et kvalitetsstempel synes jeg.

I dag var dagen for besøk av Malin og Gina som hos oss er for engler å regne. Til alt hell var Linda vår eldste her også så dermed fikk også hun et innblikk i alt som er i sving for at mamma skal ha det best mulig. Disse to damene er enten tankelesere eller ekstremt dyktige til å analysere hvordan ståa er. De jobber alltid hakket foran der vi befinner oss, for å si det billedlig rundt neste sving. Alltid veldig lydhøre og kun med kun en tanke i hodet, hennes og mitt beste. Det gir veldig stor trygghet for meg spesielt. Det å slippe tenke på annet enn det daglig er veldig godt. Dette med eventuell avlastning hadde de også en fin løsning på for det har jeg tenkt mye på. Får vi bare dette med magen på plass så har jeg det som en konge og kommer neppe til å trenge det på lang tid.

Nå er det litt opp til Eli og meg å gjøre så god jobb så hun kan få være på dagsenteret 2 dager i uka. Da har jeg fått min avlastning og hun får treffe andre uten å lene seg til meg hele tiden. Det er også en slags trening for meg å levere henne der for det gjør vondt i hele kroppen når hun møter blikket mitt.

Vi trenger begge til å føle på at det er ikke avskjeden som vi begge er så redde for, det er vi sees om ei stund.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist