eidskog,sykehjem
Eidskog Helsetun

Norge Kjæmpers Fødeland

Jeg er pårørende eller kanskje jeg er X-pårørende. Jo jeg er X- pårørende fordi pr. definisjon så er Gullhjerte mitt død, jeg er enslig. Ikke nok med det at jeg er X- pårørende, jeg er også død for Gullhjerte mitt er også enslig. Hun slipper å være pårørende da. Slik tenker jo Nav for det har lovgiver bestemt. Norge Kjæmpers Fødeland skrev Johan Nordahl Brun på dansk. Gro Harlem Brundtland sa Det er typisk norsk å være god, det var vel i nyttårstalen i 1992 tror jeg. Det var lenge før hun tok formuen sin på 66 mill og flyttet til Nice i Frankrike tror jeg. Nullskatteyter selvfølgelig.

Vi er så gode her i landet at vi forteller det til så mange vi kan rundt omkring i verden. Vi vil så gjerne bli flere å dele godheten med. Usj, der gikk jeg rett inn i et tre, det var vel nisselua langt ned i øya som gjorde det. Nisselua ja, er noe rart med den. Den er tettstrikka og nesten umulig å se igjennom, du blir blind. Med nisselua nedover øya, sola rett foran og kraftig medvind da blir du noe som kalles fartsblind.

Hva er det egentlig vil fortelle? Det vet da ikke jeg for det var egentlig det at jeg var pårørende, X-pårørende, enslig og egentlig død. Det ble bare litt for mange ord.

Omsorgsperson har jeg også vært, men det var før 1.9.18 for da hadde jeg omsorgslønn. Som kjent så skal vi ha betalt betalt for alt vi gjør i Norge og nå viser jeg jo eller har ingen omsorg for Gullhjerte mitt lenger? Som pårørende sparte jeg det offentlige for 1,5 mill i året ble det sagt og da fikk jeg betalt for 10 t/uka i omsorgslønn. Ja, ja 5 lapper brutto/ mnd og omtrent det ½ i form av skatt var nå den sannheten. Det offentlige gir og tar med samme hånd og da kunne jo også noen andre få nyte godt av midlene det offentlige Norge tok tilbake. Den som fikk det ga jo omtrent ½ tilbake så til slutt gjennom et par hender til ble alt til ingenting.

Ingenting er ordet jeg aldri fant og derfor ble det så mange andre ord først. Nå har jo døra sagt klikk bak Gullhjerte mitt og jeg har blitt litt fattigere både følelsesmessig og økonomisk. Der man før betydde så enormt har man blitt til ingenting. Alle støttespillere som før jobbet for at jeg skulle stå oppreist er borte og døra er låst. Ingenting er igjen. Så hva da dersom jeg en dag stuper på kjøkkengolvet jo da ringer Vamp etter ambulanse. Det der var jo tull da, men på et vis så har det offentlige Norge forlatt en de før trodde var hjelpeløs. Bare å ringe, se det er det flere enn meg som har hørt. Så her sitter jeg da å føler meg sviktet av et system som jeg stolte på og som jeg trodde fanget meg opp dersom jeg gikk i den berømte kjelleren. Det var bare en hake, det var før jeg ble X-pårørende foran den låste døra. Dette med at det ikke finnes noen tilbudet i offentlig regi til å ta seg av pårørende som av en eller annen grunn hadde trengt det synes jeg vel er litt umdermåls. Det er vel fastlegen som overtar de som trenger det da. Ikke vet jeg.

Jeg overlever nok og går neppe i kjeller’n fordi jeg er forbannet. Da bruker jeg si kyss meg i r…..

Jeg greier meg sjøl.

Det mest positive midt i elendigheten er personalet på 3C. De tar vare på det dyrebareste jeg har på en fin måte.