Pårørende, som jeg hater det ordet.

Pårørendesykdom nr. 1 den er det ikke så mange som har hørt om. Dvs bortsett fra de nærmeste til de antatt 70000 som det jo hevdes å være som lider av demens. Ikke engang tallet er rett for det er tatt fra en amerikansk undersøkelse og så med hjelp av noen parametere oversatt til norske forhold. Tenker vi kan legge også en del andre med sykdommer på hjernen inn i samme sekken. Da blir tallet litt større. Da kan jo du sjøl tenke ut hvor mange som da lider under pårørendesykdommen. Jeg er så frekk at jeg sier lider for det er jo nettopp lider man gjør. Når du opplever hver eneste dag at du hamres og skytes på med helt absurde ting som du ikke engang i din fjerneste fantasi hadde trodd var mulig, da lider du. Enkle ting som påkledning, det er varmt skal du da ha på topplue, skjerf, votter og forede støvletter. Nå er det snart mørkt, klokka var 13.30. Skal vi ikke snart spise, for 10 minutter siden ryddet du av bordet. Skal vi dra å handle, du har vært hjemme i en time. Jeg får ringe gubben min, du sitter å ser henne ringe. Mobiltelefonen fra helvetet så derfor ligger du konstant på lydløs. Når du akkurat har vasket badegulvet for andre gang og opplever et par Muckboots på vandring inn i det samme badet. Da gikk jeg bak huset plukket opp nett fra oppspiste meiseboller og gråt, men egentlig hadde jeg lyst til å skrike for full hals F……..

Som jeg HATER ordet pårørende.

Ordet som for lengst har stjålet min verdighet og sendt meg tilbake til steinalderen. Ordet som har gitt meg lyst til å bære maske offentlig. Samme ord som har pakket meg inn i en eske som helseministere kommer til å bruke i festtaler lenge etter at jeg er gravd ned. Ordet som får meg til å ta på meg et ansvar som kommer til å drepe meg. Mentalt drap som ingen kan straffes for. Ordet som også kommer til å drepe det som engang var kjærlighet og sende meg rett inn i en vegg som kalles forpliktelse. Det er akkurat det som det er, en forbannet forpliktelse.

Hva skal jeg si? Beklage utblåsningen eller bare si, jeg har det ikke bra.

Jeg kommer heller aldri til å ha det bra, hverken nå eller etter at alt er over. Da overtar følelsen av skyld. Kunne jeg klart lenger, ga jeg opp for tidlig, var det noe jeg gjorde galt?

Pårørende, som jeg hater det ordet. Jeg vil ikke være pårørende, jeg vil ha et liv. Et vanlig stille liv der jeg kan nyte stillheten, ingenting mer, kun det.

Vi går tur i stillhet, ingen sier noe og hva hun tenker på aner jeg ikke. Jeg kjenner henne ikke lenger, vi går tur, hun 20 meter foran alene. Ingen hånd å holde i lengre for bak går Vamp og jeg.

Hun ser ikke hvem jeg er, jeg ser hvem hun er, men kjenner henne ikke.

Klikk, sa låsen i badedøra som en bekreftelse på at det er en fremmed i huset. Låst dør betyr ingen adgang. Låst er også døra inn i hennes tankeverden, men den er lukket for alltid og kan heller ikke åpnes innenfra. Heime er ikke lenger der jeg var og vi har mistet vårt hjem. Begge er vi på hver vår måte flyktninger i den heimen vi skapte sammen. Kun en ting har vi felles, ingen av oss kjenner den andre. Vi er to ensomme i fellesskap og vi er frarøvet alt. Nå er det ikke mer å miste.