Som man roper i skogen får man svar.

Det er helg og jeg har holdt på siden kl.6 i dag. Gjorde noen så godt som misslykkede forsøk på å flytte over innlegg til hjemmesida mi. KLIKK,KLIKK,KLIKK,KLIKK støvletter med lærsåler og høye heler som jeg to ganger før har satt bort oppe i kottet er på nytt i vandringsmodus. I grunn ikke mulig å gjøre slike stille ting i huset vårt nå om dagen. Så var det å få gjort noe annet som også er nødvendig. Husarbeide i form av reingjøring kan jeg gjøre heile dagen ettersom Gullhjertet mitt går ut og inn i et kjør. Dette var tiden jeg gledet meg til for det å sitte ute med en kaffekopp er noe jeg savner. Nå lurer jeg nesten på om det var bedre da det var bekksvart ute for da slapp jeg å konstant se etter henne. Plutselig forsvinner hun. Nå har hun begynt å ta med seg Vamp så da er jeg tryggere for det er bare å blåse i fløyta så kommer jo han. Da tør hun ikke å gå videre aleine så da kommer hun heim igjen. Når jeg spør hvorfor hun går så får jeg til svar at hun skal se om gubben driver i skogen på Tajeberget.

Nå har jeg tatt min beslutning for hun vet jo ikke at jeg er gubben hennes samtidig som hun sier hun er redd. Nå blir det å få til i hvertfall ett par uker borte slik at andre kan vurdere om dette er så bra for henne. Nå må det bare til for så mye mer nå orker jeg ikke for nå føler jeg sinne koke i hodet. Takk og lov er det ingen å være sint på for hun forstår jo ikke at hun gjør noe galt eller hvor stressende hun er på meg som skal ta vare på henne. Man blir jo relativt fortvilet når man har stått og laget til en kyllingsalat som det var meningen å servere i kveld og den blir borte. Da jeg kom tilbake etter å ha kjørt unna siste lasset med granbar så var skjæra igang med et festmåltid. Det skulle være middagen vår.

Dette går jo ikke lengre og det er kanskje en fare for at jeg holder henne hjemme når hun har best av noe annet. Det er vondt å tenke på at hun kanskje ikke vil heim igjen etter et opphold, men så er det vel heller ikke mulig å få en permanent plass på lukket avd om det trengs. Så enkelt er det nok ikke. Vonde dager i vente uansett hvordan ting utvikler seg.

Får jeg et opphold på X antall uker til henne eller blir hun værende her så er det samme helvete uansett. Bare det at nå har jeg problemer med å tømme hodet på ei natt oh nesten alt hun gjør er noe som irriterer og noe hun aldri ville ha gjort.

Hun er redd for at det er noen inne og i dag på morgenen fikk jeg endelig tak i hvorfor hun er redd. Det har med ting å gjøre lenge før min tid så det var på et vis godt å gå vite. Litt spesielt blir det allikevel da hun forteller det til meg som en fremmed med et løfte om ikke å fortelle det til gubben om jeg skulle møte ham. Det får meg til å undre litt på om hun i det hele tatt forstår at vi to hører sammen. Når jeg spør om hun vet at vi er gift så svarer hun jo ja til det, men så er jo spørsmålet veldig ledende da, akkurat som alle blir der vi har felles historie. Det er jo så lett å svare ja og nei på rett plass.

Som man roper i skogen får man svar.