Helt plutselig og uten forvarsel kom solen i mitt liv tilbake. » I morgen skal vi til Hamar » sa hun, sola mi, når vi satt og spiste frokost kl. 06.00. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, en dag fram i tid er det mange mndr siden hun husket uten å se etter i boka. Så der satt jeg og ble helt satt ut, jeg fikk ikke fram et eneste ord. En fin dag i et fint liv sammen med henne jeg setter høyest i mitt liv ble helt perfekt.
Alt vi har gjordt idag gjorde vi sammen uten at den ubudne i hennes hode greide ødelegge. Visst var det forglemmelser, små detaljer som sa meg at ingenting var forandret, men vi var oss i hele dag og det var 1 uke siden sist. Så lite det skal til for å forandre sorg til glede. Det å føle hvor mye hun egentlig betyr for meg er noe som gir styrke til på nytt å tåle nye motganger.
