Atle Lundhaug

Reddere har jeg aldri vært.

Så mye reddere enn dette kan ikke jeg bli så nå forstår jeg dere som lever med frykt for det ukjente hver dag. Det blir som å seile inn i ukjent farvann for en som hverken kan styre en båt eller lese et sjøkart. Bedre ble det heller ikke når det dumpet ned en sms som sa     ” hei reiser på jobb om ikke lenge ”

Hun tror hun er hjemme der nede på sykehjemmet.

Da blir det kanskje ikke slik at jeg får henne til å bli med meg hjem. For meg er vel det avgjørende om hun kjenner meg igjen. Mot Alzheimer taper man visst hele tiden tenker jeg på her jeg sitter og skjelver. Om det skulle skje at hun ikke vil være med og jeg er ukjent for henne da har jeg tapt alt på en gang.

Hva gjør jeg da ?

Jeg har hatt slik tro på dette for i går ringte hun et tosiffret antall ganger. Hun sa hun ville høre stemmen min. Hun har en stemme uten ansikt. Det er bare å håpe. Bare å gjenta for meg sjøl hva jeg føler at håp er.

Håp er et stort mørkt hull med noe nedi som du ikke kan se, jeg må pent klatre ned å hente det.

Jeg skal håpe, men får vel virkeligheten kastet ganske brutalt i ansiktet idag. Jeg synes så synd på de som føler angst for nå har jeg fått føle litt på hva det er.

En gang og et sted leste jeg :

Frykten banket på døren, troen gikk for å åpne. Det var ingen utenfor.

Hjalp det meg ? Ikke i det heletatt, jeg er like redd.

Stemmen uten ansikt er meg.

Fremdeles sitter jeg her ved kjøkkenbordet med mobilen klar for å ringe legen slik at jeg i samråd med ham tak ta henne hjem. Jeg greier ikke ta den telefonen, takk og lov for at hun ikke har ringt å spurt om når jeg kommer, hun husker nok ikke det jeg lovet i går. Jeg får vente litt til jeg har så lei en følelse inni meg, men så har jo hele siste måneden vært en vond reise i følelser.

Endelig kom den sms’n fra henne, den jeg ventet på hun skrev ” gleder meg til å treffe deg savner deg så mye ”

Det var skrevet rett fra hjertet og var akkurat det jeg håpet på skulle skje.

💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓

Da var jeg noen timer klokere og ikke fullt så optimistisk. Jeg har i hvertfall fått sett hjertet mitt, men så mye mer ble det heller ikke. Pga av et magevirus fikk jeg ikke gå in på avd der hun er. Jeg så henne gjennom glassveggen og hun vinket forsiktig, det var vennen Atle hun så og ikke meg. Det var vondt, men nå om dagen er det jo mest vondt uansett. Litt mere klær og forskjellig fikk jeg da levert.

Etter råd fra tilsynslegen ble det til at hun blir der hun er og jeg får vel følge rådene jeg får. Tror vel det sikkert er det beste for henne også. Flere timer etter at hun vinket til meg gjennom glassveggen ringte hun og hun spurte ikke om hvorfor hun ikke fikk komme heim. Heller ikke hadde hun sett meg og heller ikke den store veska med klær. Den hadde hun sett stå på pussen til Kongsvinger. Fikk en god time med tilsynslegen som var meget nyttig for å forstå sykdommen.

Om alt ellers er nattsvart så er i hvertfall behandlingen og omsorgen jeg har fått fra Hamar og Eidskog sykehjem , dementkoordinator, folkene på 2A og alle så bra at jeg ikke kan få fullrost alle.

Et lyspunkt fikk jeg for den 10 drar vi til Hamar for å få utredet hvorfor ting er som det er.

Hamar  avd.for Alderspsykiatri Poliklinikk / hukommelsesklinikk er for oss den fineste opplevelsen av et hjelpeaparat vi har hatt. Her er det store resusjer både på det faglige og ikke minst mennesklige plan. Det er ikke få ganger Eli har spurt ” når skal vi til Hamar ”

Det er vår beste sjanse til å få noe som ligner et ” normalt ” liv selv med Alzheimer.

En dag med mye skuffelse og litt glede. Jeg må nok belage meg på å vente lenge på hjerte mitt, men så har jo også hun ventet lenge på meg. Jeg sa til Eli første gang vi fikk vite hva som herjet i hennes hode at nå får vi satt kjærligheten til hverandre på vår livs prøve. Jeg visste den ville holde selv med så store forandringer i vårt felles liv.

Hun kjenner meg ikke alltid igjen og jeg kjenner ikke den Eli som Alzheimer har gitt meg, men at vi vil elske hverandre så lenge vi kan åpne øynene det vet jeg. Det kan aldri sykdommen ta fra oss.