Det er en merkelig følelse dette å sitte lese boken jeg fikk av Gert-Jan Zeestraten og Vanja Gunnfoss. Det å nærmest lese om seg selv i en bok som handler om andre er rart for det gir en slags åpenbaring. Enda rarere ble det da jeg kom til side 145 for der sto et utdrag av diktet til Emily Dickinson som jeg jo har brukt i sin helhet i et innlegg en gang. Det heter Hope is the thing with feathers. Det er så rart å lese dette. Merkelig er det at jeg føler som om boken understreker det jeg selv har skrevet om følelser av sorg og tapt kjærlighet ettersom sykdommen herjer Gullhjerte mitt. Jeg ser jo hvor jeg bommer mest. Jeg prøver å vinne kontroll på noe som ikke er forutsigbart og det gjør meg veldig trøtt til tider. Det skal jeg nok justere meg en god del. Det var veldig godt dette å se at erfaringen fra et tidlig voksenliv om krisehåntering sitter spikret fast. Så var det da godt for noe. Samtidig så forstår jeg jo at det må sitte mange rundt omkring som sliter i det stille mye mer enn meg. Det er vondt å tenke på.
Vi gjorde nok et riktig valg Gullhjerte mitt og jeg da vi bestemte oss sammen om å bruke bloggen og da også etter en stund Facebook for å fortelle hvordan det var her hos oss i Gammelstuen. Det har gitt i hvertfall meg et nettverk jeg har nytte av hver eneste dag. På mange måter så kan en nesten si at det er en dugnadeinnsats som holder oss oppe og som bidrar til at hun fortsatt bor sitt hjem. Dere kommer med ting som får meg til å tenke over hvordan situasjonen er og da bli litt mer klarsynt enkelte ganger. Det er nokså mange meldinger på messenger i løpet av et døgn i tillegg til kommentarer her. Det forklarer håper jeg litt hvorfor jeg ikke alltid har fått svart.
Det var det jeg hadde på hjertet nå før jeg kravver ned i soveposen. Vi sover ute Vamp og jeg.
Denne boken heter som jeg har sagt før EN JEG ER GLAD I HAR FÅTT DEMENS og er av Pauline Boss. Oversetter er Ingunn Ulstein. Den er utgitt på Conflux Forlag. Pådrivere for å få dette til er Vanja og Gert-Jan.
Står du i starten av denne reisen du skal ut på som pårørende så synes jeg du skal få tak i boken, den vil hjelpe deg å forstå denne fryktelige sykdommen litt bedre. Er du som meg vært med på reisen en stund så er boka en mulighet til å justere seg litt i forhold til den situasjon du er i. Jeg syntes boka var om meg og det kommer du tli å føle også det er jeg nokså sikker på.