Atle Lundhaug
Så sitter jeg her da og ser ut i ei grå masse som kalles høstvær. Med høstvær kommer også de tunge tankene sigende.
Så sitter jeg her da og ser ut i ei grå masse som kalles høstvær. Med høstvær kommer også de tunge tankene sigende.

Så sitter jeg her da og ser ut i ei grå masse…….

Så sitter jeg her da og ser ut i ei grå masse som kalles høstvær. Med høstvær kommer også de tunge tankene sigende. Slik er det vel med alle de som ikke lider av enorm optimisme. Det har jeg aldri gjort. Jeg må liksom se det jeg skal tro på først. Kaller det å være en pessimistisk optimist. Allikevel så har jeg Jahn Teigen med «Optimist» på mobben min.

«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde
Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne
Som får meg opp når jeg er nede om og om og om igjen»

Slik lyder 2. vers og slike er det. Besøkene hos Eli blir sola som skinner. Så blir det sol nesten hver dag. Det er ikke mange dagene jeg har mistet siden det ble åpnet litt mer opp i vår for besøk. Som jeg har fortalt før så tasser vi rundt i nærområdet til sykehjemmet. Vi går en fast rute og den har Eli lært seg. Morsomt å oppleve at hun dra i meg hver gang vi går inn på en ny vei. Hvem sa at det ikke ville fungere på en med Alzheimer ? Ikke jeg ihvertfall. Man må bare være litt sta. Det er jeg så det holder.

Etter mange forsøk ser det også ut som om det går seg til å ta Eli hjem litt også. Nå er det omtrent slik inne i huset som det var for 10 år siden. Det er mye kos i å se Eli tusle rundt i rommene uten å virke litt redd. Jeg håper og tror at slike små opplevelser vil bremse opp den negative utviklingen litt. Kanskje er det litt krevende, men jeg trives jo med dette så da går det jo greit. Jeg blir glad hver gang jeg finner på ting sammen med henne. Det trenger man for vinteren er lang.

En ting jeg ofte undrer meg over. Hvorfor er det nærmest en slags vedtatt lov dette at man skal akseptere at «det er som det er» Hvilken glede finner man i det? Hånda som før var så god å holde i er det jo fremdeles. Den jeg gjemte i min når den var kald kan jeg fremdeles gi varme. Det å høre sammen slutter ikke fordi du har mistet navnet ditt. Navnløs fortsetter man for plutselig en dag så kommer navnet igjen.

I går sa hun «Du Atle» Så kom det ikke mer. Kanskje kommer det mer neste gang.