fremmed,hjem
Hvem skriver jeg for?

Sekunders lykke.

Ja så sitter jeg her da å hører på NRK P1 og hører en kvinne fortelle om sin mann som fikk diagnosen dement. Det blir noen tårer og det er ikke fritt for at det gjør veldig vondt for jeg forstår så godt hva hun har opplevd. Hun forteller om krigen mot papirmølla sammen med krigen mot sykdommen. Rart å høre at hun måtte ha hjelp av barna sine for å klare hverdagen. Nå forstår jeg hvorfor jeg er dødstrøtt for jeg sitter med dette alene. Det er et bevisst valg jeg har tatt som pappa. Jeg skal beskytte mine jenter ikke bruke dem opp. Veldig rart å høre andre fortelle om sitt liv i helvetes venterom. Det å høre at hun var glad da han døde forstår jeg også.

Rart å oppleve at tankene mine er litt lengre frem hele tiden uten at jeg kan forklare det. Du som leser hadde nok forstått det du også dersom du hadde hørt henne fortelle på radioen.

Som vanlig har hun vandret rundt omkring uten synlig mål eller mening. Jeg har prøvd å rydde opp litt ute for å få litt fred. Det er ikke så mye du får gjort med henne like bak ryggen min. Klarte faktisk å sovne i sola også, men jeg er trøtt. Sovnet ikke før etter 3 engang og hun var opp før 6. Det blir dårlig med søvn dette nå som hun vandrer så mye rundt for jeg er redd hun skal forsvinne bortover veien. Er ellers redd utviklingen også for når vi setter oss ned litt med en kaffekopp så prater hun i vei uten sammenheng og er nokså utenfor. Det skjer noe med henne nå om dagen. Vamp reagerer også på dette og holder seg unna henne. Hun går og går så det er vel ikke så rart heller.

Det er veldig tunge dager dette og enda tyngre når jeg vet at det jobbes for å få til noe for Gullhjerte mitt, følelsen av å være bøddel er der nå som da jeg leverte henne fra meg på Sanderud den gangen. Så mye verre går det ikke å ha det for min del og nå kommer en runde til som da blir en permanent løsning. Å klippe bort fortiden føles ikke rett, men jeg er redd det kan bli enda verre utover vinteren. Jeg klarer bare til en viss grad å kontrollere situasjonen nå og gudene vet hvor lenge til det går. Hun er redd og usikker hele tiden og går like bak meg hele tiden når hun er inne.

Det måtte bli litt Sobril i ettermiddag for å roe henne ned litt og det gikk såpass bra at da Linda kom en tur så var hun faktisk rolig. Hun roter jo til litt så Linda ble velsignet med feil mann. Det var veldig behagelig å få henne litt roligere en liten stund. Så lite skal det til før jeg synes det går greit å ha henne hjemme, men siden jeg ikke er noen førstereisegutt på alzheimerskuta så vet jeg at i morgen tidlig er det fullt øs igjen. Hun kommer til å vandre hvileløst omkring og være like redd som før. Det kommer til å bli akkurat like vondt å se henne så urolig. Et håp er jo tross alt at hun kan få et bedre liv utenfor hjemmet og det virker jo slik på de jeg kjenner. Kanskje kan hun også se på meg på som en som hun liker også. Det gjør hun ikke når hun stresser som verst.

Først og fremst så tenker jeg at det må være trygt for henne for jeg vil aldri kunne tilgi meg selv om noe skulle skje med henne her hjemme. Jeg er jo like glad i henne selv om det er enveiskjøring. I dag da sobrilen virket kom hun igjen for å bli tatt rundt og bli trøstet litt. Finnes det noe bedre enn kinnet hennes mot hode mitt og kunne holde rundt henne noen sekunder. For meg er de sekundene verdt et helt liv.