Atle Lundhaug

Veien fra kjærlighet til hat.

Veien fra kjærlighet til hat er farlig kort dersom du føler deg presset. Jeg føler meg presset, men føler ikke hat, ikke ennå. Har jeg lov til å si det slik?

Jeg tar meg lov for jeg vet at følelsen av hat og kjærlighet ikke er fornuftsstyrt, tvert imot. Det er ikke alltid like enkelt å tenke på henne som Gullhjerte mitt. Denne uka har hjertet vært av bly og veldig tungt å slep på. Man skal kanskje ikke tenke slik heller, men når du opplever noe du føler som ren ondskap da tenker jeg slik. Jeg er et helt vanlig menneske.Det å skulle takle alle situasjoner med stor grad av ro går jo ikke alltid.

Hun aner ikke hvem jeg er, arr på kroppen og tatoveringene de betyr ingenting lengre. Det er vel dette som på en måte forklarer det dårlige klimaet vi har fått. Hun går rundt hele dagen med en fremmed og det gir vel en form for frustrasjon.

Det er jo veldig leit å opplevd denne sviktende tilliten hun har så det ble jo til at jeg gråt. Før dersom jeg gråt over hvordan det har blitt så trøstet hun alltid, men nå holdt hun avstanden mellom oss.

Jeg er alene nå.

Så har jeg vel kanskje gjort mitt nå da.

I dag våknet jeg ikke av at hun beveget seg ut døra enda mobilen ligger under puta. I en time labbet hun ut og inn uten at jeg våknet av det. Greit nok nå som det er varmt ute og Vamp sin skarpe nese hadde funnet henne uansett, men skjer dette på vinteren så kan en time være nok. Hun har jo ikke peiling på hva hun bør ha på seg. Et lite eksempel, +14 og hun går med t-skjorte, genser og boblejakke…. både ute og inne går hun slik. Hun gløder i ansikte og jo varmere hun blir jo mer vandrer hun.

Jeg har jo kameraer rundt huset og kan følge henne på mobilen. Hun sto opp kl. 6.28 for da så henne kameraet i gangen 1. gang. Fra da og til kl. 9.30 hadde hun gått ut døra og ned til postkassa 42 ganger. Det er faktisk sant så da kan du selv tenke deg hvordan det er her når vi oppholder oss innendørs. Jeg kan egentlig støvsuge og vaske flere ganger om dagen for skoene sitter på hele tiden. Egentlig så beveger hun seg mellom kjøkkenet, stua, badet og postkassa hele tiden da vi er hjemme.

Jeg vil ikke levere henne fra meg, men ser jo at med en vinter som snart står for døra går dette ikke.  

Jeg bare håper på at det vil bli litt stabilisere nå slik at ikke hver dag skal bli til en kamp mellom oss for da blir avstanden for stor. Man kjemper på så godt det går vel vitende om at alzheimer tar stadig mer av henne. Får håpe det stopper opp litt og at vi kan få litt hjelp fra Sanderud slik at vi kan få beholde henne en stund til der hun hører hjemme. Ingen av oss er vel forberedt på den tunge veien enda.

Takk for at du delte.

4 Kommentar postet

  1. Henger meg på det Solveig sier her , det er sykdommen som styrer henne, og den har du og all rett til å hate.
    Jeg tenker at dere begge hadde hatt godt av om hun fikk fast plass. Da kan du styre helt hvor mye du skal være sammen med henne. Er det dager der du kommer på besøk og hun er i dårlig humør, så er det bare å gå igjen og prøve igjen en annen dag.
    Hun er en vandrer og hos oss har vi egne avdelinger som er tilrettelagt for det.
    Så lenge hun har trygge rammer rundt seg så er det nok for henne. Jeg har spesielt min far i minne med det, hvor fort han fant seg tilrette og senket skuldrene når han var på plass på «hybelen» sin som han kalte rommet på sykehjemmet for.
    Jeg tror du uansett alltid vil ha tilliten hennes fordi du har vært omsorgsperson så lenge. Må være bedre å få besøk av en opplagt «venn» enn en som er så sliten som du naturligvis er nå. For jeg lover deg at jo mere ferdigheter hun mister jo mer «senser» hun tilstanden til sine hjelpere.

  2. Kjære deg! Det er ikke Eli, som du har kjent i over 50 år, som hater deg. Det er sykdommen som gjør at hjernen oppfører seg slik. Det er den absolutt verste fasen i forløpet når det er slik. Og jeg forstår at du kan føle deg hatet. Du er ikke det. Du elsker for dere begge. Noe som hun ikke er i stand til å se lenger, siden hun ikke vet hvem du er. Det vil ikke bli bedre. Det vil ikke roe seg. Med mindre du oppfordrer hennes leger og pleiere til å dope henne ned så hun slutter å fungere på noe plan. Og det ønsker du ikke. Det kan virke som om deres felles hjem gjennom alle disse årene ikke lenger er et sted hun føler seg trygg, og i hvert fall ikke hjemme. Og du, som hun ikke kjenner igjen, kan ikke gjøre NOEN TING med det. Så brutalt er det. Vær forberedt på det du har tenkt på som det verste nå, Atle.
    Vennlige Spania-hilsninger

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist