Veien fra kjærlighet til hat er farlig kort dersom du føler deg presset. Jeg føler meg presset, men føler ikke hat, ikke ennå. Har jeg lov til å si det slik?
Jeg tar meg lov for jeg vet at følelsen av hat og kjærlighet ikke er fornuftsstyrt, tvert imot. Det er ikke alltid like enkelt å tenke på henne som Gullhjerte mitt. Denne uka har hjertet vært av bly og veldig tungt å slep på. Man skal kanskje ikke tenke slik heller, men når du opplever noe du føler som ren ondskap da tenker jeg slik. Jeg er et helt vanlig menneske.Det å skulle takle alle situasjoner med stor grad av ro går jo ikke alltid.
Hun aner ikke hvem jeg er, arr på kroppen og tatoveringene de betyr ingenting lengre. Det er vel dette som på en måte forklarer det dårlige klimaet vi har fått. Hun går rundt hele dagen med en fremmed og det gir vel en form for frustrasjon.
Det er jo veldig leit å opplevd denne sviktende tilliten hun har så det ble jo til at jeg gråt. Før dersom jeg gråt over hvordan det har blitt så trøstet hun alltid, men nå holdt hun avstanden mellom oss.
Jeg er alene nå.
Så har jeg vel kanskje gjort mitt nå da.
I dag våknet jeg ikke av at hun beveget seg ut døra enda mobilen ligger under puta. I en time labbet hun ut og inn uten at jeg våknet av det. Greit nok nå som det er varmt ute og Vamp sin skarpe nese hadde funnet henne uansett, men skjer dette på vinteren så kan en time være nok. Hun har jo ikke peiling på hva hun bør ha på seg. Et lite eksempel, +14 og hun går med t-skjorte, genser og boblejakke…. både ute og inne går hun slik. Hun gløder i ansikte og jo varmere hun blir jo mer vandrer hun.
Jeg har jo kameraer rundt huset og kan følge henne på mobilen. Hun sto opp kl. 6.28 for da så henne kameraet i gangen 1. gang. Fra da og til kl. 9.30 hadde hun gått ut døra og ned til postkassa 42 ganger. Det er faktisk sant så da kan du selv tenke deg hvordan det er her når vi oppholder oss innendørs. Jeg kan egentlig støvsuge og vaske flere ganger om dagen for skoene sitter på hele tiden. Egentlig så beveger hun seg mellom kjøkkenet, stua, badet og postkassa hele tiden da vi er hjemme.
Jeg vil ikke levere henne fra meg, men ser jo at med en vinter som snart står for døra går dette ikke.
Jeg bare håper på at det vil bli litt stabilisere nå slik at ikke hver dag skal bli til en kamp mellom oss for da blir avstanden for stor. Man kjemper på så godt det går vel vitende om at alzheimer tar stadig mer av henne. Får håpe det stopper opp litt og at vi kan få litt hjelp fra Sanderud slik at vi kan få beholde henne en stund til der hun hører hjemme. Ingen av oss er vel forberedt på den tunge veien enda.