Atle Lundhaug
En solnedgang som er gjordt litt dramatisk

Sjelden jeg er gjest på min egen hjemmeside.

Eli sover ikke nei. Bare slik hun bruker å sitte.

Slik sitter hun da for det meste, med øynene lukket. Hvorfor vet jeg ikke, men ofte med en liten åpning som nesten ikke er synlig. Jeg ser det med engang ettersom alltid legger merke til forandringer hos henne. Det å bruke øynene for å forstå har blitt vårt språk. Slik snakker vi sammen for ord det har ikke Eli. En sjelden gang kan det komme et ord i en slags setning med lyder.

Rart egentlig hvor lite ord vi egentlig trenger. Vi trenger mer ei varm hånd og et kjærlig blikk. Hånda som stryker deg gjennom håret eller over kinnet betyr mer. Det har de flest glemt i disse tider der vi hopper rundt med livet vårt på diverse sosiale medier. Det er viktigere å dele brustne hjerter der enn å snakke med en venn.

Jeg skriver ofte ned tanker og noen gang deler jeg. 😂 Måtte jo bare slenge opp en slik. Det å dele tanker hjelper ingenting for noe. Glem det. Mennesker av idag scroller. Det går fryktelig fort. Håper du har noen å dele dine tanker med. Helst ikke Snapchat, Messenger osv eller Facebook / Instagram for den del. Her har venner dårlig tid. Jaja, kanskje trenger man venner heller. Følelsen av ensomhet blir aldri større enn når svarte på meldingen du sendte tok mange timer. Det er da du vet at du var et stjerneskudd. Som kjent varer de aldri lenge. Veldig fort å vente på ingenting.

Jeg tenker at da jeg en gang blir helt alene så skal jeg knuse mobilen min å legge videoen av det ut på TikTok……😂……Det går vel dårlig med knust mobil, men i TikTok verden har det allerede skjedd. Underets tid er ikke forbi i en verden av dansende damer.

Slik er det med det.