Sola
Solskinnsdag

Skal man ha så stor respekt for den hvite frakken og stetoskopet?

Det har gått 13 dager siden Gullhjertet mitt ble satt på et preparat som forhåpentligvis skulle gi hjelp mot de tvangstankene som herjer hennes hode. Det få disse ned til et minimum er viktig for at vi skal kunne få en slags flyt i hverdagen. Nå måtte jo vi ta et synonympreparat ettersom det vi skulle ha ( Seroquel ) tok litt lang tid å få inn.

Generelt sett så tar ikke jeg imot de “ helt like “ bare billigere.

Når jeg hører dette “ like bra bare billigere “ så går tankene jo til Onecall og deres alltid like blide Øistein Eriksen.

En gang trodde jeg på ham og det er den verste kundebehandlingen jeg har opplevd. Man får hva man betaler for.

Med et lite forbehold om at de virkelig er like og virker likt må jeg nesten si at jeg ikke er særlig imponert over legevitenskapen. Vi gikk fra noe som var veldig slitsom adferd til noe som nesten ikke går å håndtere i et hjem. Så lite søvn som jeg har fått etter at vi innførte vidundermedisinen har jeg aldri hatt i vårt ettårige liv med alzheimer. Nå kan jeg gå lenge slik når jeg er så forbannet som nå, men hva skjer med henne som er så trøtt at hun vandrer rundt rundt heile dagen.

Jeg forstår jo heller ikke hvorfor pillene skal tas på kvelden når hun tross alt sover ( vanligvis da ) det er i våken tilstand hun vandrer mellom rommene i huset vårt med endestasjon badet. Hun husker ikke at hun var der bare noen få minutter siden. Det såkalte sosiale liv er noe vi ikke kan delta i med henne vandrende slik. Når hun er på dagsenteret er hun roligere for da går hun på Sobril. Skal jeg gi henne det hver gang smertene begynner og hun vandrer ut og inn gjennom samme dør ?

Se det kan jeg jo ikke for da må vi på med mer og mer. Skal det være så vanskelig å få bedret vår livssituasjon. Nå er hun snart klar for demensavd. om dette fortsetter og jeg havner på intensiven på Kongsvinger Sykehus. Da koster det samfunnet et betydelig beløp og to liv er ødelagt bare fordi at vi skal drive forsøk for legemiddelindustrien. Ja jeg vet, AVLASTNING. Hva da når hun kommer hjem og fortsetter som nå. NY AVLASTNING.

Er det slik det skal være ? Går det å kalle et liv ? Så hvor ble det av alle gode tanker om at også en med demens skal ha et verdig liv. Når man vet at man er hjemme hos seg selv skal man da hurtig avvennes på ett rom og bad eller skal man få den hjelpen som gjør at man kan bo der men har sitt hjem.

Alt vi trenger er noe som få henne til å tenke litt mindre på rommet med den hvite stolen i kaldt porselen.

Den tette oppfølgingen under innføringen for å få til dette lille som skal til for at tvangstankene er kun en telefonsamtale unna, men da tenker jeg liksom at det må være noen i andre enden.

En gang ble jeg også alvorlig syk og ble pumpet full i medikamenter. Vel hjemme hadde jeg kjempeproblemer med magen som også var nervesmerter. Jeg kastet pillene som ikke hjalp og brukte gurkemeie på alt jeg puttet i munnen. For å få slappe av og i tillegg sove om natten brukte jeg Johannesurt. 1 mnd tok det å få justert problemene, Johannesurten ga den nødvendige roen.

Får vi ikke et resultat snart nå så blir alt utenom bremsemedisin avviklet til fordel for Johannesurt.

Like bra og mye mye billigere.

Til medisinske forsøk brukes rotter og jeg er imot både dyreforsøk og forsøk på mennesker som har fått redusert tankekraft.

Hun er min store kjærlighet og mitt ansvar og nå har jeg fått mer enn nok av å se henne få redusert livskvalitet. For meg teller det mest at hun har et fint liv så lenge hun er her og det skal hun ha om så all kjemien havner i retur på apoteket. Vi skal ikke entre 2018 med samme problem som nå. Nå er det kun Sobril som gir ro for henne.