Atle Lundhaug
solnedgang
Sola går ned i vest.

Slemmeste gutten i klassen.

Den slemmeste gutten i klassen. Det var rett og slett meg idag. Trengte ikke å være spesialist på menneskesinnet for å se hvordan formen var. Dypt ned i stolen med onde blikk satt hun som brukte være Gullhjerte mitt. Jeg har sett det blikket før så dette kan jeg nå. Så er det bare slik at har man først tatt seg inn så går det jo ikke å snu i døra heller. Satset alt på at nyttårsforsettet skulle holde så jeg ble. Bare å prøve for her var døra til hennes gode side stengt.

stengt, dør
Døra er stengt

Når man er slem. Er man først slem så må man jo beskytte seg selv litt også og det var mitt nyttårsforsett. Det skulle komme godt med for her ble slitasjen relativt stor på helsesandalene. Hun gikk i et kjør med bare så vidt rompa ned i stolen for å få litt kaffe og et kakestykke. Det gikk ned på direkten og ikke forstår jeg hvordan hun klarer å svelge varm kaffe så fort. “Nå skal jeg hjem” ordene var mer en kommando enn et spørsmål. Når tannbørste og tannkrem ligger i jakkelommen da er det en kommando.

Stålsatte seg og overså gjorde den slemme meg. Det er egentlig bare å overse alt som hender, men ordene kommer jo uansett. Får vel si at de siste 3 måneder hun var hjemme så lærte jeg meg til å tåle dette. Hjemme gikk det greit, men det ble verre da hun kom på sykehjemmet. Det er jo naturlig for jeg savner henne jo veldig og da blir jeg lei meg av ordene. Det ble jeg ikke idag for det er jo andre der som tross alt setter pris på å slå av en prat.

Takk og lov for at det er jeg som var slem idag. Bare å være glad for at det var meg det gikk utover for jeg skal jo ikke være der. Det var nok min feil litt også for jeg kom for tidlig. Jeg var der etter kveldsmat i går og da var hun trøtt så vi kunne faktisk sitte å kose oss. Slik er det når man skal prøve få gjort alt på en tur. Lært litt og fikk øvd litt på å blokkere det jeg ikke likte. Allikevel får jeg være glad for at hun ellers er rolig og lett å lede for da er det enklere å lure seg ut. Det var det jeg gjorde etter en time. Uansett så er det godt å se henne for savnet er stort. Hun er den snille gode dama mi langt der inne og noen ganger kommer det til overflaten. Det skjedde ikke idag, men, men.

10 Kommentar postet

  1. Synes du gjør disse besøkene på en måte som gagner både deg og henne og lærer mye underveis. Dette med å trekke deg ut igjen på en lur måte og med å prøve å være der også sammen med de andre. Hun kjente deg forresten igjen når hun ville være med deg hjem da…Jeg tror også du skulle ha formidlet det til avdelingen at du synes det er godt å være der sammen med de andre. Det er ikke alltid eller alle steder man får oppholde seg på fellesområdet sammen med andre pasienter og pårørende, men jeg tror ikke de som jobber og styrer på avdelingene alltid forstår hvor viktig det kan være for de pårørende…

    • Det skifter veldig hele tiden på hvordan hun er så jeg liksom bare henger med. Jeg har sagt til alle på avdelingen at jeg nærmest betrakter den som mitt 2.hjem. Det er en fin avdeling der du kan komme å gå som du vil. Jeg prøver jo å holde meg unna måltidene for ellers spiser hun ikke. Jeg har blitt veldig glad i de andre beboerne også og blir alltid tatt imot med et smil.

  2. Det er ikke noe godt å føle det slik når du kommer for å treffe kjæresten din.
    Eneste trøsten er at det er sykdommen som gjør henne slik, og ikke den hun er som person innerst inne.
    Min mor har ikke Alzheimer, men hun blir herlig mer dement. Ingenting som er stadfestet, for hun nekter å gjennomføre tester.
    Når hun er ekstra sliten, eller det har vært mye styr, kan hun bli veldig ufin og sint. Det går mest utover de som er der for å hjelpe henne men heldigvis er de vant til det, og takler henne stort sett fint. Hun kan også være motsatt. Så det er vanskelig å vite hvordan hun er når jeg ringer, eller kommer. Tungt for både henne og oss. Så jeg føler veldig med deg! <3
    Ta vare på deg selv, for hun har nå andre som tar godt vare på henne. Gjør det som er best for deg også. Ønsker deg alt godt! Klem

    • Jeg har jo etterhvert blitt vant med ting som skjer selv om det er tungt mange ganger. Jeg vet det høres veldig rart ut, men jeg føler at jeg gjør det. Jeg savner Eli veldig og det er godt å få se henne og så får hun være akkurat som hun er. Jeg kan jo gå igjen om det blir for vanskelig. Best for meg er på et vis også å skrive det jeg føler. Mest fordi det er viktig for meg å formidle til andre hvordan livet på orkesterplass er. Det kommer andre etter meg og da kan de på en måte forberede seg litt på hva som kommer. Selv om sykdommen varierer så tror jeg nok følelsene for de nær blir nokså like. Man blir til tider maktesløs.

  3. Må være forferdelig vanskelig dette. Man vil jo så gjerne være sammen med dem man er glad. Men kan umulig være bra til deg når hun ikke er i noe særlig humør. Det går jo inn på deg. Tærer på deg.

    • Det hendte at det var slik hjemme også og det var mye verre. Eli har jo alzheimer, men også forandringer i pannelappene så det er jo sykdommen som hejer. Jeg blir aldri lenge når hun er slik så det går bra. Det er jo tross alt godt å se henne da.

  4. Hvis hun ikke er noe fornøyd når du kommer, hvorfor må du bli værende da? Hvem er det FOR? Det høres jo ikke noe bra ut for noen? Og ikke minst deg? Men som du sier , kanskje hyggelig å hilse på noen andre. For man KAN vel gå igjen og komme en annen dag? 🙂 Håper dagen ellers har vært god 🙂

    • Som sagt så blir jeg aldri lenge når hun er slik for hun blir stresset. Det er jo godt å se henne da. Hun vandrer veldig da hue er slik så da kan jeg jo få pratet litt med de andre. Jeg har blitt veldig glad i denne avdelingen og alle den inneholder.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist