Det gode liv er vel noe av vi opplever nå Vamp og jeg. Ute i skogen selv om det snør delvis bløt snø og blåser kaldt. Vi er livsnytere begge to å tar det livet byr. Det tror jeg vi har bevist for dere som leser. Det er med et visst vemod vi sitter her ved bålet for det mangler en. Gullhjertet mitt som har vært deltager hver gang vi har vært ute helt siden siste datter flyttet hjemmefra. Hun mangler, men mangler vel også ellers i livet mitt nå egentlig. Hun er tilstede, men hun er der ikke egentlig. Det er en forjævlig situasjon og jeg har ikke noe problem med å forstå at folk nesten bukker under. Ingenting av det som skjer er rasjonelt og som om ikke det er nok så blir vi utsatt for det jeg kaller kjemiske eksperimenter uten virkning. Dersom jeg skulle få denne forferdelige sykdommen så skal jeg forbli umedisinert. Paracet er like bra. Med den nye så er jo det hun sov på borte og resultatet er at hun begynner å vandre kl.01.30 som i natt. Det er bare å begynne følge hennes døgnrytme ellers får jeg for lite søvn. Det er jo litt trasig da å legge seg mellom 19-20 når man er godt voksen, men slik er livet. Kanskje lysbehandlingen hjelper etter hvert. Behandlingsforslaget fra Sanderud er i hvertfall en flopp. Nå lar vi fastlegen styre dette slik at jeg har noen å spørre for å få tak i de med spesialkompetanse på demens det er verre enn å få audiens hos Kong Harald. Der er det da noen som sier ja eller nei.
Som sagt Ebixa bremsemedisin Paracet og Trio BE fungerer best. Så en liten Sobril da det er helt umulig. Tiden da Gullhjertet mitt var en vandrende kjemisk fabrikk er så til de grader over.
Som jeg fortalte før i dag så var det fridag for Vamp og meg, men fem timer er nå en gang bare fem timer og virkeligheten åpenbarte seg kl.13.30. Jeg kunne se med et halvt øye at hun var plaget. Det er jo ikke så uvanlig at hun får mest vondt når jeg dukker opp. Det ligger ikke i hennes natur å klage til andre og det har ikke forandret seg. Det var jo denne magen da som jo ikke er magen, men noe som følger sykdommen viser jo de prøver som er tatt. Det er dette som den nye medisinen skal fjerne, det at hun stresser magen med tvangstanker gjør vel smertene. Så langt har de ikke hjulpet noe og jeg forstår heller ikke hvordan de vi tar på kvelden skal hjelpe på dagen så lenge halveringstiden er så kort. Jada,jada jeg vet den kan ganges med 5. De gir heller ikke noe søvn så nå er det kun den halve sobrilen vi som regel må ta på kvelden for å roe ned som gir litt søvn. På meg virker dette som det glade vanvidd for nå sover hun lite i tillegg til smertene. Det som ser ut til å fungere best var slik vi gjorde før Ebixa, 3 x 5 mg Sobril på dagen, 2 mg Circadin en time før leggetid og 5 mg Imovane ved leggetid. Noen ganger bytter vi ut Sobril med Paracet, det er når hun ikke har så vondt. Nå uten den sovehjelpen som de to på kvelden ga blir det heller en kort natt og det blir som nå, hun sovnet kl.17.30. Trolig er natta slutt for oss ved tretiden i natt. Det er bare å legge seg snart ellers blir dette vanskelig å klare. Vi skal tro på legevitenskapen litt til, men da er det slutt for dette går det bare ikke å fortsette med. Et par uker til skal vi klare for da har vi time hos fastlegen og da må vi ha noe kraftigere å sove på. Hun trenger søvn, mye søvn.
Nok søvn for henne var ca.10 timer og det var før hun ble syk nå sover hun 3 timer mindre.
Et kraftigere sovemiddel, Ebixa, Sobril og Paracet så tenker jeg at vi har løst problemet med både søvn og tvangstanker. Har vel en følelse av at Sobrilen kanskje blir så godt som bort også, men jeg er jo ikke lege heller.
Jeg åpnet avisen i dag og på nest siste stod det en dødsannonse hun var født i 1955 og døde på Skyrud Demenssenter. Jeg måtte gå ut for ikke å besvime så fortvilet ble jeg. Jeg måket all snøen før jeg orket å gå inn igjen. En sterk påminnelse om hva som venter på oss lengre fremme. Hvor langt fram kan ingen si så derfor må hver dag fylles med noe godt og da har ikke jeg tid til å ringe uten å få et svar i andre enden. Nå er både Eli og jeg drittlei av å være forsøkskaniner. Selv så tror hun at pillene gjør så hun får vondt i magen og kanskje har hun rett også. Hver dag må jeg si at pillene hjelper nok selv om jeg ikke tror på det lengre.