Som for lenge siden.

Det er ikke bloggen som opptar det meste av min hjernekapasitet nå om dagen, men det å skape en bedre hverdag for Gullhjertet mitt. Det å sitte i timesvis med pc’n i fanget å lete etter muligheter for å bli kvitt det som ødelegger dagen for henne krever max av både øyne og hjerne. Nå har vi jo fått medisiner som kanskje etter prøving vil vise seg å bli bra for henne, men se det vet jo ikke jeg så da leter jeg over hele Europa over nettet. Dersom kjemien ikke virker bra nok så må det være noe der ute som gir effekt. All ære til alle leger og sykepleiere som hjelper oss, men det tar for lang tid for meg som ser henne gråte hver dag. Jeg har ikke tid til å vente å se, jeg må ha resultat. Får vi bare noe som fungerer så kan vi komme i gang med det vi har satt som mål. Nå venter vi uten at hun blir bedre.

Jeg skal ha henne smertefri samme hva årsaken er. Jeg kan tåle smerte og sikkert du også fordi vi kan forstå hvorfor. Det forstår ikke hun.

Det å høre den du elsker si “det er bedre jeg dør “ er for meg et nederlag. Det betyr at jeg ikke klarer hjelpe henne slik hun tror. 3 ganger ringte hun i dag og søkte trøst. Da skal jeg jo gi henne det. Nå i kveld brukte vi nesten en time bare på å trøste og det er helt for jævelig å ikke kunne love henne at hun skal bli bra. Så lover jeg jo nettopp det da og leter videre på nettet.

Vi hadde jo fridag idag Vamp og jeg. Den dagen brukte vi på Liermoen sammen med datter Pia. Hun er jo liksom vår “ attpåkladd “ da og det er vel ikke så ofte hun er med pappa i skogen mer. Det var hun ofte som bitte lite. Faktisk før fylte ett år. Med sekk fyllt opp med bleier og mat har hun mange timer i skogsmaskin.

Vi koste oss på Liermoen med bål og pølser. Det var veldig godt å få alenetid sammen med henne slik at vi kunne få en god prat om mamma.

Vi har jo to jenter til, Isabelle i midten og vår eldste Linda. Tenker at jeg nok også må prøve få til en dag sammen med hver av dem for å få pratet litt om mamma. Jeg vil jo helst at de skal fortsette sine liv som før fordi det gir ihvertfall meg et problem mindre. Jeg vil ikke at de skal sitte å bebreide seg selv for noe når alt en gang slutt. Dette var det Eli og jeg bestemte oss for da hun fikk foreløpig diagnose.

Det er liksom ikke helt meg å la andre ta smellen når jeg kan ta den selv.

Vi hadde en liten god prat Eli og jeg i dag om hvorfor jeg gjør som jeg gjør i forhold til henne. Hun oppfatter så klart at jeg er litt slem når jeg noen ganger sier nei. Det blir veldig korte forklaringer, men denne gangen tror jeg hun tok det inn selv om det kanskje er borte i morgen. For første gang på lenge la hun armene rundt halsen på meg og det sier vel alt.

Vi bruker summere dagen litt på ettermiddagen og i dag kunne hun fortelle i korte drag hva, hvor, hvordan som jeg bruker kalle det. Ikke dårlig tross alt for nå er hun jo ikke helt i form.

Til jul ønsker jeg meg noe som tar bort det vonde for henne.

P.S Bildet er ærlig og redelig stjålet fra Pia Charlott Sormerud 😉